I dag publiserer Aftenposten for første gang de kritiske bistandsartiklene som ble skrevet i 1981, men stanset av redaktørene. Se lenker under denne artikkelen.
NRK sender tirsdag tredje episode i dokumentarserien «Den gode viljen», om norsk bistandspolitikk. I programmet kritiseres Norads påvirkning av norsk presse og utbetaling av reisestøtte til journalister. Her dokumenteres også pressens utstrakte selvsensur i «den gode saks» tjeneste. Pressen holdt på 1980-tallet tilbake viktig informasjon i frykt for å skade norsk utviklingshjelp.
Aftenposten har sitt eget drama knyttet til Norad.
- Vi trodde vi skulle skrive en solskinnshistorie. Vi var ikke kritiske til norsk bistand. Men vi møtte så mange feilslåtte, mislykkede prosjekter, og måtte jo rapportere om det, sier Alf G. Andersen (70) og Einar Kr. Holtet (69). De to erfarne journalistene var håndplukket av redaktør Sigurd Hennum til oppdraget, og kom hjem med en kritisk reportasjeserie.
Hvor mye selvsensur det var i Aftenposten og hvor mye press det var fra Norad, kan ikke fastslås bestemt i dag, 32 år etter. Det er fortsatt uenighet om hva som egentlig skjedde da samtlige ni artikler ble kassert.
I 1981 var u-hjelp ennå en hellig ku. Det var ikke god tone å kritisere dem som gjorde gode gjerninger, fastslo Norads tidligere informasjonssjef Leif Vetlesen i 1991. De som stanset serien, påberoper seg at reporterne skrev så uopprettelig dårlige artikler at ikke et eneste manus kunne justeres og settes på trykk. Journalistene fikk ingen anledning til å skrive om eller rette opp noe. Den plutselige detroniseringen av Andersen og Holtet i 1981 er en liktå i Aftenposten-historien. Redaktører skal i årenes løp ha mumlet dulgte beklagelser. I dag er mange av de som trakk i trådene døde, blant dem sjefredaktør Trygve Ramberg.
- Det som skjedde var forkastelig ut fra en faglig journalistisk og presseetisk synsvinkel, sier mangeårig utenriksjournalist i Aftenposten Ulf Andenæs.
Redaktørmiddag
Mandag 23. mars 1987 gjester sjefredaktøren i den spanske storavisen El Pais og presidenten i det internasjonale presseinstituttet IPI, Juan Luis Cebrian, Norsk Redaktørforening i Oslo. Han taler for pressefriheten i utviklingsland, og hedres med et lite, privat selskap i en blokkleilighet på Røa. Vert er sjefredaktør i Aftenposten frem til 1984, Trygve Ramberg, på dette tidspunkt direktør i Universitetsforlaget.
Blant de 10-12 gjestene i Rambergs leilighet er en venn av Ramberg, Arne Arnesen, Norad-direktør fra 1975 til 1982. Da bistandsserien ble kassert i 1981, satt vennene Ramberg og Arnesen altså som henholdsvis sjefredaktør i Aftenposten og direktør i Norad.Til stede i Rambergs leilighet denne kvelden i 1987 er også daværende A-magasinredaktør Per Egil Hegge og kona Birgit.
Tre menn blir stående og småprate før de setter seg til bords — Ramberg, Arnesen og Hegge. Da sier den tidligere Norad-direktør Arnesen - ifølge Hegge - omtrent som følger:
- Det er veldig imponerende at dere kasserte den reportasjeserien når det var brukt så mye penger på den!
Hegge fikk en flau smak i munnen. Han visste nøyaktig hvilken artikkelserie Arnesen siktet til. Mange i utenriksavdelingen hadde undret seg over hvor det ble av storsatsingen på norsk utviklingshjelp.
- Jeg tok ikke opp tråden. Jeg hadde følelsen av at det ville skapt dårlig stemning, sier Hegge. Også Ramberg lot temaet ligge.
Verden rundt med A-magasinet
A-magasinet hadde på begynnelsen av 1980-tallet en meget sterk posisjon. Alle større reportasjeserier ble trykket opp som særtrykk og brukt i skoleverket.
Derfor var det også helt naturlig at redaktør Sigurd Hennum tok initiativet til at A-magasinet skulle lage den store dokumentarserien om den ekspanderende norske utviklingshjelpen. Siden den spede begynnelse med India-fondet i 1952 hadde Norge involvert seg i prosjekter over store deler av den fattige verden.
A-magasinjournalistene Alf G. Andersen og Einar Kr. Holtet var personlig utvalgt. Bjørn Fjørtoft var seriens hovedfotograf. Også andre fotografer deltok, blant dem Rolf M. Aagaard. Journalistene satte seg ned med Norad på forhånd for å få hjelp til å finne egnede prosjekter å besøke.
De to journalistene fikk arbeidsbetingelser ingen kan d rømme om i dag. De besøkte India, Pakistan, Bangladesh, Kenya, Tanzania, Zambia, Mauritania og Tunisia. Var på reisefot i seks til åtte uker hver, og fikk flere måneder på seg til undersøkelser og utskriving. De snudde ikke på skillingen.
Problemene begynte først da de lubne manusbunkene med A-magasinets karakteristiske gule halvflak til ni store reportasjer var levert desken i A-magasinet.
Journalistkollega Terje Gustavsen ble satt til å gå gjennom stoffet. Gustavsen sa til Andersen og Holtet at her var det mye som var feil.
En anonym kilde
Ifølge Gustavsen ble avgjørelsen om å skrote hele serien tatt av redaktørene Trygve Ramberg og Sigurd Hennum. Prosessen tok flere måneder.
- Vi fikk ingen mulighet til å forsvare oss overfor redaktørene, rette opp enkeltfeil eller skrive om, forteller Andersen.
Gustavsen sier han brukte mye tid på faktasjekk, hovedsakelig i Norad og i dialog med underdirektør Ingrid Inadomi.
I 1991 skrev fagbladet Journalisten om disse hendelsene i forbindelse med at Einar Kr. Holtet utga en bok der han kritiserer Aftenposten og Norad for å ha stanset serien. Her bekrefter Leif Vetlesen, informasjonssjef i Norad i 1981, at han hadde lest manuskriptene. Han hadde «ingenting å bemerke». Men han sendte dem videre til saksbehandlerne i Norad. De skal ha reagert kraftig. Holtet og Andersen forteller at de fikk detaljert kritikk fra enkeltpersoner i Norad, som ikke kunne ha kjent detaljene uten at de hadde fått lese de upubliserte manuskriptene.
Ifølge Journalisten var det en avtale på forhånd at Norad skulle lese gjennom artiklene for å rette opp eventuelle faktiske feil.
- Jeg mente den kritikken som kom frem i disse reportasjene, var noe vi måtte tåle, og da det ble snakk om å kontakte redaktør Ramberg i Aftenposten, meldte jeg pass, sier Vetlesen til Journalisten i 1991. Han bekrefter at han «ble tatt av saken» og at andre i Norad hadde den fortsatte kontakten med Aftenposten.
Nå er Vetlesen død. Det er også direktør Arne Arnesen og underdirektør Inger Inadomi.
Norad-direktør Arnesen bekreftet på denne tiden overfor Klassekampen at han hadde tatt direkte kontakt med sin venn Trygve Ramberg i Aftenposten og gjort oppmerksom på at det var feil i artiklene.
Underdirektør Ingrid Inadomi avviste i Journalisten press overfor Aftenposten, og sa:
- Jeg har ofte brukt denne beslutningen i Aftenposten som et eksempel på at avisene faktisk kan utøve den nødvendige selvjustis.
Også sjefredaktør Ramberg avviser press fra Norad, og sier hans vennskap med Arnesen ikke spilte inn.
- Artiklene holdt ikke den standard vi ønsket å ha i vår avis når det gjaldt dokumentasjon og kildebruk, uttaler sjefredaktøren i 1991. Samme versjon gir den nå pensjonerte Terje Gustavsen i 2013. I redaksjonen gikk ordet om at de to journalistene «fant opp» intervjuobjekter.
- For noe tull. I ett tilfelle har vi brukt pseudonym på en norsk Veidekke-arbeider som ellers ville fått sparken, og det sa vi fra om, forteller Andersen.
Ørkenkatedralen
«Turkana-katedralen», det gigantiske, norskfinansierte fryselageret for fisk i Nord-Kenya, gjorde dypt inntrykk på Alf G. Andersen. Det sto der, digert og tomt, hadde kostet 14 millioner norske bistandskroner og var altfor dyrt å drive. Sjøen som skulle gi fisk, var under rask uttørring, og miljøkatastrofen var fremskyndet av bistanden. Da Aftenpostens journalist skildret sitt møte med Turkana i 1981, var kritikken mot bistandsprosjektet, som i årenes løp skulle bli blant de mest utskjelte, bare i sin spede begynnelse. Aftenposten trykket ikke skildringen.
Ifølge «Norsk utviklingshjelps historie» (2003) finansierte Norad på et tidspunkt 80 prosent av all virksomhet i Turkana - til liten varig nytte og til en god del skade.
Einar Kr. Holtet og Rolf M. Aagaard leide privatfly til 17 000 kroner for å reise inn til Stiegler’s Gorge i Tanzanias ødemark og dokumentere at Norad-kraftverket, som var planlagt i seks år, ennå ikke var påbegynt. Aftenposten trykket ikke skildringen.
Det ble aldri bygget, og Norge brukte, i dagens kroneverdi, nesten en halv milliard kroner på planlegging. De eneste som hadde nytte av dette, var to norske firmaer. Stiegler’s Gorge «kan ikke betegnes som noe annet enn en fiasko for norsk utviklingshjelp», heter det i en masteroppgave fra Universitetet i Oslo 2011. Redaktør i A-magasinet i 1981-82, Sigurd Hennum, avviser kategorisk at det skal ha vært «noen former for utilbørlig kameraderi mellom redaksjonsledelsen i Aftenposten og Norad».
- Jeg var enig i kritikerne som mente reportasjene var altfor ensidige, sier Hennum.
«En utmerket reportasjeserie»
På slutten av 1980-tallet møter utenrikskorrespondent Ulf Andenæs tilfeldigvis kollega Alf G. Andersen i Aftenposten-kantinen. De kommer i snakk, og snart har Andenæs fått hele historien servert. Han ber om å få lese artiklene, og han får «det største hakesleppet jeg har fått i Aftenposten».
- Jeg syntes reportasjeserien var utmerket, jeg kunne se at Aftenposten hadde investert uvanlig stort i den, og de to reporterne, ledsaget av fotografer, hadde åpenbart brukt massevis av tid og krefter på å sette seg skikkelig inn i sakene. Hva hadde ikke dette kostet Aftenposten, uten at en tøddel ble brukt, sier Andenæs. I all hovedsak deler Per Egil Hegge Andenæs’ vurdering av serien.
Saken har plaget Andenæs i 25 år. Han mener journalistenes holdning var konstruktiv kritikk. De trekker også frem eksempler på vellykket bistand.
- Det er umulig for meg å tro, med mitt kjennskap til Alf G. og Einar, at de brukte sjarlatanmetoder. Jeg går ut fra at folk i sentrale stillinger i Norad med rette eller urette har fryktet at serien skulle så tvil om verdien av Norads innsats, og bekymret seg for at den ville ha skadevirkninger i opinionen sett fra Norads side. Kanskje også fordi serien hevdet at det var de mindre og mer idealistiske aktørene i bistanden som oppnådde de beste resultater.
Andenæs’ første innskytelse da han hadde lest artiklene, var å ringe sin gode bekjente Leif Vetlesen.
- Vetlesens umiddelbare, konsise svar til meg, var at Norads inngripen den gang hadde vært hovedårsak til at han forlot etaten.
Flere av Vetlesens kolleger mener det trolig var flere årsaker til at han sluttet. Blant annet at han hadde vært lenge i jobben.
Kunne forandret bistanden
Fredag 11. januar 2013 sitter Alf G. Andersen, Einar Kr. Holtet og fotograf Rolf M. Aagaard bøyd over lupe og lysbord i Scanpix-arkivet i Akersgata, der Aftenpostens gamle bilder er arkivert. De lirker lysbildene ut av plastlommene og studerer dem ett etter ett. Det tok noen timer å finne dem, mange hundre upubliserte slides fra lange reiser kloden rundt i 1981. De var feilaktig arkivert under 1983. Men her er det alt sammen: «Spøkelsesfryseriet» i Turkana. Rekepillersken i Kerala. Pasientene i de skitne sykehussengene i Madhubani. Dokumentasjon på en hel bistandsepoke, da mye gikk galt, men enkelte ting hjalp likevel.
Aagaard har lurt på om han burde ha gitt den unike fotodokumentasjonen til Norad, så den kom til nytte tross alt.
- Én ting er vår bitterhet over at dette aldri kom på trykk. Men det verste er at hvis dette hadde kommet på trykk i 1981, så kunne det forandret norsk bistand. Norge og Norad kunne lært av kritikken, sier Alf G. Andersen.
Les reportasjeserien "Rapport fra vår klode" fra 1981
Aftenposten publiserer i dag samtlige originalmanus til de ni bistandsartiklene i serien "Rapport fra vår klode", som Aftenposten laget i 1981, men aldri trykket.
Det er enkelte skrivefeil og små mangler i manuskriptene. De ble nemlig aldri redigert ferdig. Vi har likevel valgt å publisere dem i sin originale form, slik at leserne selv kan ta stilling til stoffet.
Rapport fra vår klode
Alle vet vi at nøden mange steder i verden er forferdelig. Men like lite som vi kan forestille oss at millioner av menn, kvinner og barn ble tilintetgjort under siste krig, kan vi begripe at mellom 20 til 25
millioner barn dør hvert eneste år på grunn av sult og sykdommer de får på grunn av underernæring og dårlig helsestell.
Les originalmanuset her:
Et ubrukt fryselager for fisk i ørkenen
"Turkana-katedralen" ble det gigantiske fryselageret for fisk i Nord-Kenya kalt. Nordmennene hadde betalt 14 millioner for å reise lageret som aldri ble tatt i bruk. Sjøen som skulle gi fisk var under rask uttørring og fangstene lå under de mest pessimistiske anslag.
Les originalmanuset her:
Helse: God vilje, små resultater
Selv om støtten hjemmefra er massiv, og viljen til å hjelpe er absolutt, er det svært vanskelig å oppnå varig effekt av helsearbeidet. Aftenpostens journalister har besøkt helseprosjekter i tre verdensdeler.
Les originalmanuset her:
Fundamentale svakheter i utviklingsplaner
1970-årenes store FN-konferanser slo fast at politiske talemåter ikke kan forhindre at mennesker sulter ihjel. A-magasinets undersøkelser har avslørt fundamentale svakheter i den tredje verdens utviklingsplaner og i utviklingshjelpen til matproduksjon. Også Norge har sviktet.
Les originalmanuset her:
Norskfinansierte skolebygg i forfall
”Det satses ambisiøst med fine bygninger og fenomenalt utstyr. Man får fremragende anlegg – som mottagerlandet ikke har råd til å drive”, sier lederen for et NORAD-finansiert veterinærinstitutt i Tanzania, Abdullah Said til Aftenposten i 1981. Les originalmanuset her:
"Nobody seems to know where the money has gone"
Sitatet er fra en tanzaniansk tjenestemann, gitt til en Norad-ansatt i 1981, og omhandler et overambisiøst skoleprosjekt for fiskeriopplæring. Prosjektet hadde falt fra hverandre. Norad grep inn i forsøk på å redde stumpene. "Norad må helt klart ta sin del av ansvaret for prosjektets uheldige skjebne", sier Norad-direktør Arne Arnesen.
Les originalmanuset her:
Demningen som aldri ble bygget
Stiegler's Gorge, Tanzania, 1981: Demningen skulle bli høyere enn Assuan-demningen ved Nilen. NORAD har brukt 130 millioner kroner på planene. Hittil er det ikke tatt et spadestikk men pengene har resultert i haugevis av rapporter i stedet for utvikling. I dag tyder mye på at kraftverket aldri vil bli bygget.
Les originalmanuset her:
Bistand gjennom FN er omstridt
Hvor mye av bistanden som bør gis fra land til land og hvor mye som bør kanaliseres gjennom FN var omstridt i 1981, som det er i 2013. Den svenske uhjelpeksperten Gunnar Myrdahl er kritisk til FN. Den norske akademiker Johan Galtung vil at mer av bistandsmidlene skal gå via FN.
Les originalmanuset her:
"Korrupsjonen kjenner ingen grenser"
-Nå kjenner korrupsjonen ingen grenser. Selv på høyeste politiske nivå "spises" det av bistandsmidlene, sier den amerikanske entreprenøren P. Clarke. Firmaet han jobber i har gitt opp kampen mot korrupsjonen og forlater Pakistan. NB! I denne artikkelen er det også intervjuet en ikke navngitt "engelsk entreprenør". "Engelskmannen" er en anonymisering av en nordmann, ansatt i entreprenørselskapet Veidekke. Kilden turde ikke stå frem med sin rette identitet i 1981 i frykt for represalier.
Les originalmanuset her: