— Jeg har vært altfor sjelden i Kristiansand, sier Jostein Gaarder. Og gleder seg derfor litt ekstra til å besøke bokbader Randi Berge Wandrup på Café Generalens utescene i Ravnedalen lørdag.

Ett av temaene blir utvilsomt Gaarders aller største kommersielle suksess, «Sofies verden». I desember er det 25 år siden boka ble utgitt. Det tok bare noen uker før romanen var blitt en bestselger i Norge, og ytterligere et par år før den hadde nådd lesere over hele verden.

Gåtefullt

— Boka ble skrevet av nødvendighet. Jeg var utrolig inspirert, forteller Gaarder.

— Jeg hadde sluttet som lærer og skulle være forfatter på heltid. Jeg sa til min kone at jeg hadde en bok jeg måtte skrive, men som vi ikke kom til å tjene noe særlig med penger på. Hun sa «skriv den fort da», og det gjorde jeg. I noen måneder skrev jeg hele døgnet, sier forfatteren, og forteller at han fortsatt får tilbakemeldinger fra folk som sier at boka har forandret livet deres.

— Jeg tror mange unge har en opplevelse av verden som noe mystisk, noe forunderlig, noe gåtefullt. Boka gir kanskje en følelse av at man ikke er alene om disse tankene. Den mest typiske tilbakemeldingen jeg får er fra jenter og unge kvinner som sier at de følte seg rar og fremmedgjort helt til de leste «Sofies verden».

Ensom

Gaarder er for tiden også aktuell med romanen «Dukkeføreren», som ble utgitt tidligere i år. Bokas hovedperson er den middelaldrende lektoren Jakop.

— Han er et ensomt menneske, helt på kanten til det sykelige. Han etablerer en relasjon til en hånddukke, som blir hans eneste virkelige venn i livet. Han er også nerdete, og veldig opptatt av språk, spesielt den indoeuropeiske språkfamilien. Han er veldig forskjellig fra meg selv, men samtidig kjenner jeg meg igjen i ham. Det er som å gå i et speilkabinett på tivoli hvor jeg ser fordreide sider av meg selv. Jeg har naturligvis også kjent på ensomhet, spesielt i forbindelse med reising, eller når jeg skriver - det kan være en veldig ensom prosess. Men for Jakop er det mer ondartet, forteller Gaarder, og oppsummerer prosessen med historiefortelling slik:

— Jeg må ha begynnelsen og slutten klar når jeg starter skrivingen. Men ikke mer. Dersom jeg har hele handlingen i hodet på forhånd blir det kjedelig og forutsigbart å skrive.

Presset er borte

Det er 30 år siden Gaarder debuterte med «Diagnosen og andre noveller». Nå er forfatteren blitt 63, og føler at han har tømt seg litt.

— Før kunne jeg våkne midt på natta med ideer som jeg måtte skrive ned. Det var litt slitsomt. Sånn er det ikke lenger. Trykket har forsvunnet, og det er litt deilig.

- Men føler du at du fortsatt har noe ugjort? Er det en bok du brenner etter å skrive?

— Svaret på det er ubetinget ja. Jeg ser konturene av noe som er litt annerledes sjangermessig. Ikke en roman, noe mer lyrisk. Jeg tenker at når jeg har skrevet den boken, da har jeg ikke mer å si.