— Øystein Lønn er en av de få norske prosaforfattere jeg har fått impulser fra. Ingen norske samtidsnoveller har hatt så stor betydning for meg som Øystein Lønns noveller. Dermed bestemte jeg meg som ungdom for å besøke mesteren fra Sørlandet. Lønn ga meg «litterær åndsstrekning». Dette sa forfatter Kjartan Fløgstad da han tirsdag kveld holdt et foredrag til hyllest av Lønn som nylig fylte 80 år og som utga ny roman på bursdagen sin, 12. april.
Til ære for forfatteren som har utgitt bøker på Gyldendal i 50 år holdt forlaget tirsdag et godt besøkt seminar med deltakere i alle aldre.
Ruvende forfatter— Lønn er en av de mest ruvende forfattere i norsk samtidslitteratur. Han har uvurderlig betydning. Han er en enestående stemme i norsk skjønnlitteratur, sier Kari Marstein, redaksjonssjef for skjønnlitteratur i Gyldendal. Men hvor stor opplag de trykker bøkene til Lønn i eller hvor mye de selger, ønsker hun ikke å røpe.
— Men det har vært stor interesse og mange anmeldelser av denne siste romanen hans, «Fluktens nødvendige blindveier». I forbindelse med jubileet utgir forlaget også en bok med et utvalg av Lønns noveller, med forord av Irene Engelstad, som i mange år var Lønns redaktør i forlaget.
— Lønn er en antydningens mester og han har teft for å oppsøke motsetninger som synes uløselige. Hans personer lar seg ikke overvelde av at verden virker absurd, men snur på kjente mønstre. Lønn har også teft for å ta opp temaer som får aktualitet mange år senere, sa Engelstad, og siktet trolig til Lønns siste roman, som handler om mennesker på flukt.
Cellegift
Den romanen fikk en noe komplisert fødsel i og med at Lønn fikk konstatert prostatakreft med spredning til lungene før boka var ferdig, og måtte få hjelp fra forlaget til å ferdigstille den mens han fikk cellegiftbehandling. Fortsatt mottar han behandling, men deltar på festligheter og intervjuer på løpende bånd. Midt under intervju med avisen Vårt land tirsdag formiddag gikk brannalarmen med full utrykning og alle ble evakuert fra Bristol hotell. Dermed gikk Lønn glipp av ettermiddagshvilen og mistet mobiltelefonen i tumultene.
— Men den fant jeg igjen på det merkeligste sted, under bordet og under teppet, flirer 80-åringen. Sammen med ham var kona Else Marie, broren, svigerinnen og deres to sønner.
I takketalen sin redegjorde Lønn for hvordan den siste romanen var blitt til. Han hadde møtt en jødisk kvinne på toget som fortalte at forholdene var blitt så tilspisset for jøder i Skandinavia og at hun ville emigrere til Australia.
Forbløffet— Jeg ble helt forbløffet over at noen ville flytte fra Norge, at det fins mennesker som ikke vil bo her, forklarte Lønn, som skrev det hele ned i notisblokka si da damen hadde gått av på Nelaug.
Likevel fins damen ikke i romanen.
— Ikke en snurt av henne. Men uten det pushet fra henne, hadde jeg ikke skrevet romanen i det hele tatt. Jeg har forlatt alle litterære teorier; jeg skriver bare det jeg ser. Ingen ting annet holder; det er bare teorier, bare løgn, sa Lønn til forsamlingen. Blant dem var det flere som ba om Lønns personlige hilsen i sin nykjøpte bok.
Bein i to leireBlant foredragsholderne var Gyldendals tidligere konsernsjef Geir Mork.
— Lønn går sømløst opp i to store tradisjoner, den franske nyromanen og den senamerikanske realismen. Begge er på leting etter nye måter å fortelle på. Lønns romaner er en slags omvendte kriminalromaner der slutten ikke gir en ro eller avklaring, men forutsetter at leseren medvirker til en medtolking og fyller rommet som ikke er forklart sammen med forfatteren i en «dialogisk praksis», forklarte Mork.
Finn Skårderud mente at Lønn er moderne i den forstand at han skriver om ambivalens, altså at virkeligheten ikke er entydig og klar.
— Men i motsetning til de fleste andre i vår tid som driver med avsløring, vil ikke Lønn avsløre annet enn at det ikke er mye igjen å avsløre, sa Finn Skårderud.