– Klisjeene om nordmenns dårlige arbeidsmoral er sterkt overdrevet

Norsk-sveitsiske Martin Burkhalter (62) er ikke interessert i hvor mye de ansatte jobber, men hva de leverer.

"Livet på toppen" er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin. Se flere lederintervjuer nederst i denne saken.

– Du har gått fra å være karatetrener med svart belte til å bli toppleder i næringslivet. Hvordan har idretten gjort deg til en god leder?

– Å ha en trenerkarrière i bunn er veldig nyttig og preger fortsatt mitt lederskap. Jeg mener det er svært mange likhetstrekk mellom en god trener i idretten og en god leder i næringslivet. For det første må man våge å tape, for å vinne. For det andre tror jeg folk lykkes best hvis de er drevet av lidenskap, ikke av penger eller ordrer.

– Vizrt har nettopp offentliggjort en kvartalsrapport som viser at resultatet er mer enn doblet for 3. kvartal sammenlignet med året før. Og tidligere i uken ble det kjent at Vizrt er solgt for 2,5 milliarder kroner. Det er vanskelig å tenke at ikke penger har noe å si?

– Mine ansatte bryr seg ikke om slike resultater. De er kreative drømmere som blir motivert av å komme med gode ideer, av å lage spennende produkter og å være best i verden. Min jobb er å dyrke disse lidenskapene, og å sette dem inn i en forretningsmessig ramme. Det er vanskelig, for gode ideer drepes av for mye struktur, mens for lite struktur kan føre til at vi ikke klarer å utnytte alle ideene.

– Så du er mer motivator og trener, enn leder?

– Å motivere ansatte er i alle fall en veldig viktig del av lederskapet. Da jeg var karatetrener var motivasjon veldig viktig. Karate er ikke en sport der vinneren får mye berømmelse eller penger. Motivasjonen må gå dypere, og det er vanskelig. Men da vi vant vår første landskamp mot karatenasjonen Japan, kan jeg love deg at motivasjonen i bunn gjorde seieren enda mer fantastisk.

– Som sveitser bringer du med deg en annen arbeidskultur inn i Norge. Hvordan har det preget livet ditt?

– Klisjeene om nordmenns dårlige arbeidsmoral som utlendinger ofte trekker frem, er sterkt overdrevet. Det kan godt hende at noen av mine ansatte drar tidlig på hytta på fredagen, eller går hjem klokken tre. Men det betyr ingenting, fordi det er prestasjonene som betyr noe. Jeg måler ikke ansatte på hvor mye de jobber, men på hva de leverer.

– Hva med sveitsisk disiplin?

– Jeg blir sint når folk ikke holder det de lover. Når man tar på seg forpliktelser, men ikke klarer å levere. Så ja, jeg er nok opptatt av punktlighet. Men det var noe så erkenorsk som OL på Lillehammer som lærte meg mest om harde tidsfrister og beinhard disiplin. Jeg var sportsdirektør for hele arrangementet, og der var ikke utsettelse eller forsinkelser et alternativ. Åpningsseremonien kom ubønnhørlig, enten vi var klar eller ikke. Det var et arbeid jeg lærte utrolig mye av, og det var nettverket derfra som ga meg innpass i næringslivet. Forresten er Norge et fantastisk åpenhjertig land som ansatte en utlending som meg, som ikke kan noe særlig om vintersport, i en så viktig rolle.

– Hva gjør deg glad som sjef?

– Når vi lykkes som et lag. Når verdens største TV-kanaler bruker vår grafikk i det amerikanske presidentvalget eller under VM. Og ikke minst når talentet jeg leder eller trener blir bedre enn meg.

– Hva er det vanskeligste med å være leder?

– Det viktigste er i alle fall å være en tydelig leder i motbakkene. Da trengs motivasjonen og ledelse mest, både på idrettsbanen og i næringslivet. Da jeg var yngre, var det krevende å balansere mellom det å være god familiefar og venn og å være en god leder. Jeg misunner ikke dagens unge ledere som er i denne situasjonen. På mange måter er det lettere å være leder når man blir eldre.

Les flere lederintervjuer fra serien «Livet på toppen» her: