VM i Falun er snart over. Det var muligens litt skuffende at ikke flere land var påmeldt, men det er nå en annen debatt. På arbeidsplasser og i de tusen hjem benket nordmenn seg foran tv-skjermene. Når var det sist kjernefamilien var samlet i samme stue for å se på det samme tv-programmet? Ja, hva hadde Norge egentlig vært uten skihelter som Therese Johaug, Petter Northug og Marit Bjørgen?

Svette mannfolk

Jeg fascineres ikke av sport. Det gir meg absolutt ingenting å se en gjeng svette mannfolk løpe etter en ball, eller se Johaug brøyte seg gjennom skiløypene og knuse sine motstandere. Men som statsviter fascinerer det meg hva disse idrettsheltene gjør med oss som folkeslag.

Det sies om Belgia at det eneste som holder landet samlet er fotballandslaget, kongen og øl. Satt på spissen, selvfølgelig, men også veldig sant om et land som er delt mellom to språk og to regioner. Hva er det med sporten som har denne evnen til å samle mennesker som ellers krangler så busta fyker?

Heldigvis er Norge et eksempel på den første formen for nasjonalisme — den stolte patriotismen.

I Norge har vi heldigvis flere ting å samle oss rundt enn fotballandslaget og kongehuset. De fleste av oss snakker norsk, og vi er stort sett enige om at det norske velferdsdemokratiet er en god ting. Vi er også glade i Skavlan og «Hver gang vi møtes». Men det er ingenting som det norske folk er mer enige om enn dette: Vi heier på skiheltene våre. Vi elsker håndballjentene og landslaget i fotball!

I sporten legger det norske folk uenigheter om politikk, religion og økonomi til side. Til og med bokmålets og nynorskens venner forenes i en kollektiv lykkerus når VÅRE idrettshelter vinner GULL! JA! NORGE ER BEST! VI ER BEST I HELE VERDEN!

Feires med voksenbrus

Lykkerusen sprer seg over landet, og det feires med både voksenbrus og vanlig brus. Noen feirer til og med så mye at de kanskje må overnatte hos politiet en natt.

Og stort sett, så er dette bra for Norge. Man kan kalle det en god form for nasjonalisme.

Men nasjonalismen har flere fjes. En form for nasjonalisme er basert på en felles følelse av å være et folkeslag som utgjør en språklig, kulturell og historisk enhet, og at dette folkeslaget bør råde over sitt eget territorium. Denne nasjonalismen har spilt en stor rolle i både etableringen av nasjonalstater og demokratiseringen av dem.Når den gode stoltheten går over til forakt for andre folkeslag og kulturer, er ikke nasjonalismen god lenger. Da er er den blitt ekstrem, noe som nasjonalsosialismen i Tyskland er et grusomt eksempel på. Et nyere, og mildere eksempel på ekstrem nasjonalisme, er dagens Russland der Putin dyrker fram det han mener er russiske verdier, og tegner et bilde av vesten og NATO som den store, stygge ulven. Vinter-OL i Sotsji ble brukt aktivt av den russiske presidenten for å promotere sitt land internasjonalt.

Nasjonalismen

Nasjonalismen kan også virke destabiliserende innad i en stat. Skottene vurderte å bryte med Storbritannia, og baskerne vil bryte med Spania. Både skottene og baskerne føler seg som egne folkeslag som burde ha sin egen stat. Og i 2015, når EU likevel styrer så mye, hva er da vitsen av å være en region i en stor stat som Storbritannia eller Spania?

Lykkerusen sprer seg over landet, og det feires med både voksenbrus og vanlig brus. Noen feirer til og med så mye at de kanskje må overnatte hos politiet en natt.

Heldigvis er Norge et eksempel på den første formen for nasjonalisme — den stolte patriotismen. Sportsarrangementer er med på å bidra til at det norske folk føler seg som en kulturell og historisk enhet. Sporten er rett og slett en viktig ingrediens i limet som holdes oss alle samlet.

Norge er en for sterk enhet til å kunne stå i fare for å splittes. Vi har ikke baskere eller skotter som ønsker å styre seg selv. Men det vi alltid må passe på, er at nasjonalismen ikke går for langt. At ikke nasjonal stolthet går over til en holdning som sier «Norge for nordmenn».

Etter terroren i Frankrike og København har vi sett eksempler på ekstreme nasjonalistiske grupper som mener at det ikke er rom for andre enn deres egen nasjonalitet i nasjonalstaten. Fremveksten av slike grupper har også sammenheng med økonomiske nedgangstider. Da må man finne noen å skylde på, og ofte blir den gruppa som betraktes som «den andre», syndebukken. Både jøder og muslimer har fått lide under dette de siste årene i Europa.

Ekstrem nasjonalisme

Heldigvis kan sporten også være et bolverk mot slik ekstrem nasjonalisme. Forskning viser at store sportsarrangementer kan bli brukt til å fremme verdier som lagånd, toleranse, multikulturalisme og solidaritet.

I Norge har vi heldigvis flere ting å samle oss rundt enn fotballandslaget og kongehuset.

Fotball-VM i Tyskland var et slående eksempel på det. Det franske laget ble heiet fram av hele nasjonen til finalen (tapte til slutt mot Italia på straffer). Mange av spillerene på Frankrike, med Zinedine Zidane i spissen, hadde bakgrunn fra Nord-Afrika. Tiden under mesterskapet var en dårlig tid for nasjonalistlederen Jean Marie Le Pen.

På samme måte kan store sportsarrangementer fremme en følelse av et globalt sivilsamfunn, der man kombinerer rivalisering, respekt og gjensidig forståelse. De olympiske leker ble grunnlagt på en ideologi om at mennesker med ulik bakgrunn skulle møtes til fredelig kappestrid.

Det er denne fredelige kappestriden vi ser når Norge og Sverige møtes i Falun. Det er ikke noe ondt blod mellom de to nasjonene, bare en broderlig rivalisering.

Så hva hadde egentlig Norge vært uten Therese Johaug og de andre idrettsheltene våre? Vi hadde definitivt hatt mindre å diskutere i kantiner og i middagsselskaper. Mindre å være stolte av. Mindre å enes om. Vi hadde hatt færre mennesker som viser oss fruktene av godt lagarbeid.