«Det store landet» var Stoltenberg-regjeringens talende kodeord for Kina-saken.

Og i fire år nå har norske politikere lett med lys og lykter etter politiske grep somkan blidgjøre det store, sinte landet.

Kina er blitt den tydeligste utenrikspolitiske saken på den innenrikspolitiske dagsordenen. Det var neppe meningen.

Våre skarpeste utenrikspolitiske hjerner har vært i sving – så langt til ingen nytte.

Det eneste som er oppnådd er at forholdet til Kina nå er blitt den tydeligste utenrikspolitiske saken på den innenrikspolitiske dagsordenen. Det var neppe meningen.

Betent sak

Senest denne uken fikk vi en ny påminnelse om hvor betent hele saken er.

Dagens Næringsliv kunne tirsdag fortelle at Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide i dypeste hemmelighet vurderte et såkalt «no paper» som skulle løse opp det fastlåste forholdet til Midtens rike.

Det inneholdt formuleringer kineserne skulle tolke som en innrømmelse av at det var galt å gi fredsprisen til Liu Xiaobo, at den norske regjering ville jobbe for å unngå at en kinesisk dissident igjen fikk fredsprisen, samt en slags form for forsikring om at hvis Liu Xiaobo skulle bli sluppet fri, ja, så ville Norges grensedører være stengt for ham.

Ikke det spor merkelig at slikt vekker oppsikt. Politikere av varierende støpning og kvalitet har fordømt det hele.

Og i et NTB-intervju refser Nobelinstituttets Geir Lundestad den forrige regjeringens forsøk på «å blande seg inn i Nobelkomiteens arbeid».

Hemningsløse?

Det hele er altså akkurat som det skal være. Bortsett fra følgende tankekors:

Vi er altså kommet dit at vi er villig til å tro det verste om norsk politikks elitedivisjon. Vi tror glatt at folk som Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er helt uten hemninger når hensikten er å reparere et ødelagt Kina forhold.

Vi er altså kommet dit at vi er villig til å tro det verste om norsk politikks elitedivisjon

At det finnes et utkast til et såkalt «no paper» er det ingen grunn til å betvile. Men det virker ikke spesielt logisk at Støre og Eide kan stille seg bak en fremtidig visumnekt til Liu Xiaobo.

Slikt kan naturlig nok ikke holdes hemmelig, og ville ødelagt dem som politikere for all fremtid.

Like underlig er det at de to skal ha vært med på formuleringer som innebærer en beklagelse av 2010-tildelingen, samt en forpliktelse til å jobbe mot fremtidige Nobel-tildelinger til dissidenter kineserne misliker.

Uten ryggrad?

Jonas Gahr Støre vet jo mer om slikt enn han liker. Den tidligere utenriksminister husker helt sikkert bedre enn noen andre bråket det skapte da han før tildelingen høsten 2010 i forbifarten på en New York-gate nevnte kinesernes innbitte Liu Xiaobo-motstand for Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland.

Det ble tolket som et norsk regjeringsmedlems innblanding i komiteens frie valg, og støynivået ble deretter.

Det bør være en kraftig tankevekker at mange samfunnsaktører synes villig til å tro at vi her i landet holder oss med et politikerkorps som står oppreist uten ryggrad

At Jens Stoltenbergs innerste krets la opp en strategi som i praksis bygger på at den norske regjering påtok seg et ansvar for å styre Nobelkomiteens fremtidige valg, virker ikke overbevisende. Til det er fallhøyden for stor, konsekvensene for uoverskuelige og moralen for ikke-eksisterende.

Men det bør være en kraftig tankevekker at mange samfunnsaktører synes villig til å tro at vi her i landet holder oss med et politikerkorps som står oppreist uten ryggrad.

Ynkelig forestilling

Det kan argumenteres for at det er konsekvensene av Dalai Lama-debatten vi nå ser. Den gjorde de noe fjerne Norge-Kina-relasjonene til noe nært.

Det som i fire år har opptatt diplomater og politikere, næringslivsfolk og journalister, ble plutselig noe personlig for nordmenn flest.

Stortingets presidentskap bøyde nakken. Ikke i skam, men i banal underdanighet

For i Grunnlovsjubileets år viste Stortingets presidentskap at alle de fete ordene om demokrati og menneskerettigheter bare gjaldt når det ikke koster oss noe.

Da prinsippene ble satt på en konkret prøve i form av en tibetansk fredsprisvinner, ble alle de fine frasene vekslet inn i redsel for en stormakt som hater dissidenter.

Stortingets presidentskap bøyde nakken. Ikke i skam, men i banal underdanighet for en fornærmet asiatisk stormakt.

Det ble en sjeldent ynkelig forestilling.

Folkets egen dagsorden

Først da ble vårt forhold til Kina satt på folkets egen dagsorden. Og der har den vært siden.

For vi aksepterte aldri at en fredsprisvinner på jubileumsbesøk ble tildelt rollen som «et nødvendig offer», slik selveste statsminister Erna Solberg formulerte det på Dagbladets førsteside.

Den norske Kina-forbannelsen er spesiell, men Norge er slett ikke alene som å streve med forholdet til den stadig økende kinesiske selvsikkerheten.

Denne ukens Kina-runde har vist det vi visste fra før: Regjeringen har fått et utenrikspolitisk område den ikke får ha i fred for seg selv.

Alt den gjør måles mot et moralsk-politisk bakteppe som innskrenker dens handlefrihet i større grad enn det som er vanlig i saker som dette. Dette er ikke lenger bare et spørsmål om hva som er lurt eller dumt, men hva som er rett eller galt.

Den norske Kina-forbannelsen er spesiell, men Norge er slett ikke alene som å streve med forholdet til den stadig økende kinesiske selvsikkerheten.

Senest i går kom meldingen om at Sør-Afrika har nektet å gi Dalai Lama visum av redsel for represalier. Og en fersk undersøkelse fra Den amerikanske handelsforeningen i Kina (AmCham) viser økende frustrasjon og pessimisme hos amerikanske bedrifter der hele 60 prosent føler seg mindre velkommen i Kina enn for ett år siden. Det samme gir Kina-erfarne norske forretningsfolk uttrykk for.

Senkede skuldre

De mange selverklærte Kina-ekspertene som har dukket opp det siste halvåretgir både motstridende forklaringer og sprikende råd. Men en viss enighet er å spore om det VGs Hanne Skartveit presist formulerersom at man «ønsker å vise resten av verden hvordan det går med dem som fornærmer Kina».

I så fall har Norge en perfekt profil til formålet.

Senkede politiske skuldre er det er eneste som virker uprøvd i fortellingen om oss og det store, sinte landet

Et bedret forhold til Kina var Børge Brendes uttalte ambisjon da han for snart et år siden overtok som utenriksminister. Det er ingen grunn for ham til å gi opp dette reparasjonsarbeidet.

Men når nå både de selvsagte og de mer kreative forsøkene er strandet, ja, da er det kanskje mulig å senke skuldrene en smule. I alle fall for en stund.

For senkede politiske skuldre er det er eneste som virker uprøvd i fortellingen om oss og det store, sinte landet.

Twitter: @hstanghelle