Nord-Korea er at av verdens verste diktaturer. Regimet undertrykker egen befolkning på det groveste. Med ujevne mellomrom står landet bak provokasjoner mot andre stater i regionen. Og stadig vekk provoserer regjeringen i Pyongyang verdenssamfunnet gjennom prøvesprengninger. Likevel er det ingen som ser ut til å vite hvordan man skal kunne påvirke regimet i positiv retning. Sanksjoner har ikke virket. Heller ikke landets eneste samarbeidspartner, Kina, ser ut til å ha særlig innflytelse når det kommer til stykket.
Resultatet er en stat som opptrer provoserende og uforutsigbart. Onsdagens prøvesprengning av en hydrogenbombe er bare det siste utslaget av dette. Ingen hadde på forhånd trodd at det lukkede landet hadde teknologi og kapasitet til å fremstille en slik bombe, og i skrivende stund er ikke prøvesprengningen endelig bekreftet av andre. Men hvis det stemmer, er Nord-Korea nå i besittelse av det mest ødeleggende våpenet menneskeheten har skapt. Sprengkraften kan være opp til flere tusen ganger sterkere enn de atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki mot slutten av andre verdenskrig. Utviklingen er dramatisk.
Men nettopp å skremme omverden er trolig det Nord-Korea ønsker. Det paranoide lederskapet ser trusler mot seg selv overalt. På hjemmebane arresteres og henrettes innbilte og reelle opposisjonelle over en lav sko. Et ukjent antall mennesker tilbringer livene sine i straffeleire. Og enhver kritikk fra det internasjonale samfunn settes inn i en oppkonstruert sammenheng og tolkes som et ledd i et ønske om å gå til krig mot Nord-Korea.
For å styrke sin egen stilling har kommunistpartiet satset enorme ressurser på å utvikle våpen som skal skremme andre fra å angripe landet. Derfor har regimet tidligere gått fra internasjonale avtaler der det internasjonale samfunnet tilbød massiv humanitær og økonomisk hjelp i bytte mot at landet avviklet sitt atomprogram.
Nå har Nord-Korea tatt denne absurde logikken enda et skritt videre. Etter den siste prøvesprengningen har verden blitt mer utrygg.