- Har du et bedre forslag enn å reise fra dette?

KRISTIANSAND/ROMANIA

Vesterveibrua/Târgu Jiu

Det er november. Under Vesterveibrua dufter det stekt kjøtt. Rundt bålet sitter Helene, Alex, Aurora, Lily, Bianca, Christi, Adrian, Ofelia, Nadia, Aran, Samir, Diana, Damin og Paul. De tilhører storfamiliene Calderano og Miclescu, og kommer alle fra området rundt byen Targu Jiu sørvest i Romania.

De forteller om livet på gata i Kristiansand. Vi har hørt mye om det før. Hele byen diskuterer tiggerne og har teorier om hvem de er. Ryktene går. Noe er sant, noe er fordommer.

Vi vet at det sitter rumenske statsborgere i fengselet, og at noen av dem er romfolk. Kriminalitet forekommer. Vi vet at i noen tilfeller har politi i europeiske land, og andre medier, dokumentert at tigging kan være organisert. Men forskere mener også at hovedtrenden er at familiene reiser på vegne av seg selv, for å søke inntekt og bedre sine liv.

— Det er kaldt, sier Aran.

Han viser hvordan ukjente gjerningsmenn uken i forveien har tent på madrasser, soveposer og tepper.

Gravid jente

Flere av kvinnene samarbeider om matlagingen. Aurora og Ofelia henter vann på kirkegården i plastkanner. Christi finner plankebiter og mater bålet. Lily og Bianca passer kjøttet, koteletter som kokes i solsikkeolje i en diger wok over åpen flamme.

Hadde det ikke vært for SuperSpeed som er i ferd med å legge fra kai, ville det vært vanskelig å forstå at vi er i Kristiansand når vi deler dette måltidet.— Dere plages av brannstiftere og fryser om nettene. Hvorfor kommer dere likevel hit og lever på gata, også om vinteren?

De andre griper ordet i munnen på hverandre. Men Aran overdøver dem, og fører ordet mesteparten av tiden.

— Selv om det er et hardt liv, er det bedre enn å bare bli der vi kommer fra. Hjemme har vi ingenting. Ingen muligheter, sier han.

Vi skriver en reportasje denne kvelden. Den handler om en 17 år gammel jente som sto litt i bakgrunnen. Hun skal snart føde et barn, og oppslaget fører til at en bonde i Randesund betaler hjemreisen hennes så hun kan føde hjemme.

Men det vi egentlig lurer på etter kvelden under Vesterveibrua, er hvordan disse familiene har det hjemme, når de frivillig oppsøker livet på gata i Kristiansand. Vi bestemmer oss for å reise og se selv.

Gater uten tiggere

Førsteinntrykket av hovedstaden i Romania, er at byen har sett bedre tider. Her er en mengde dårlig vedlikeholdte bygg, og hullete gater. Romania er hardt rammet av de økonomiske problemene i Europa, men havner i skyggen av Hellas i konkurransen om oppmerksomhet. Forskjellene er store, og man kan se både hestekjerrer og flunkende nye Rolls-Royce i gatene.

Fraværet av tiggere på gaten er påfallende. Tigging er forbudt i Romania.

Til gjengjeld er prostitusjonen påtrengende til stede, både i gatene og fra grelt annonserte bordeller. Mange av de prostituerte er romfolk. Beskjeden fra det rumenske samfunnet er tydelig: Her kan man ikke be om penger uten å selge noe.

Et reisende folk

Romfolket, for mange best kjent som sigøynerne ('gypsy'), er et folkeslag som har sin opprinnelse i Nord-India. De har vandret ulike ruter og i ulike grupper til Europa. I Romania mener historikerne at mange slo seg ned allerede på 1200-tallet.

Da det moderne samfunnet vokste fram, beholdt mange romfolk kastesystemet og klan-identiteten. Skolegang og utdannelse ble vanskeliggjort av reisevirksomheten.

Under det kommunistiske styret i Romania var arbeidsledigheten lav. Diktator Nicolae Ceaușescu styrte landet på brutalt vis, og savnes ikke. Men hans overdimensjonerte offentlige sektor ga en inntekt til alle, også til romfolket.

Problemer og muligheter

Etter revolusjonen i 1989, kom en runde med privatisering og effektivisering av offentlig sektor. Romanias romfolk var ofte de som mistet jobbene først. Boligprisene steg. Husleier økte.

En populær myte er at romfolket "alltid" har levd slik de gjør nå. De Fædrelandsvennen møtte på sin reise, forteller om forhold som har forverret seg i hjemlandet de siste tjue årene.

Midt på 90-tallet vokste det fram nye slumområder rundt flere rumenske byer, og spenningene mellom romfolk og rumenere økte.

Men med Jernteppets fall, var grensekontrollene svakere og mulighetene for å reise ut av landet var plutselig tilstede igjen. Mange reiste til Ungarn, Italia, Østerrike, Spania og Portugal. Siden til Frankrike, Tyskland, England. Og etter EU-medlemskapet i 2007 ble det mulig å reise også til Danmark, Sverige og Norge.

Et spørsmål om skolegang

En av tiggerfamililene som har vært mest synlige på gatene i Kristiansand, er familien Miclescu. Bestemor Maria har i sommerhalvåret de fire siste årene hatt lyktestolpen utenfor Kiwi i Markensgate som sitt faste hjørne. Lett gjenkjennelig med et skadet øye, rødbrunt krøllete hår, skaut og et bredt smil.— Jeg kan ikke lese og skrive ordentlig, sa Maria til Fædrelandsvennen før sommeren.

Hun har fem barn, og ingen av dem har fullført tolv års skolegang. De har alle tatt noen år, men er langt unna studiekompetanse og så mye skolegang at det åpner dører for dem i arbeidslivet.

— Vi må bryte ut av dette nå. Det er for sent for meg, og vanskelig for barna mine. Men det er ikke for sent for barnebarna, sier Maria.

Og dermed søkte hun hjelp. Hjelpen kom blant annet i form av den ortodokse presten Christoforos Schuff, som snakket med Kristiansand kommune. Og i høst fikk Juan Fernando (12) gå på Mottaksskolen i Kristiansand. En annen venn lot dem bo en lang periode i huset sitt.

Fædrelandsvennen ville spørre hvordan det gikk med ham. Men brått en dag, var familien reist tilbake til Romania. Nå er vi på vei for å treffe dem igjen.

Vest for Bucuresti, nord for storbyen Crajova, ligger Târgu Jiu. Byen er litt større enn Kristiansand. Arkitekturen er med få unntak betongbygg fra kommunisttiden. Stemningen er avslappet og trafikken langt mindre hektisk enn i hovedstaden.

Det fins en julegate og et juletre utenfor Rådhuset. Ved hjelp av en niese som fortsatt er i Kristiansand, har vi gjort en avtale om å treffe Maria her under juletreet. Vi venter en time.Så kommer hun omsider, flankert av barnebarnet Juan Fernando (12) og svigerdatteren Diana.

— Velkommen til vårt hjem! sier hun og smiler stort.

— Jeg tok fri fra skolen i dag for å treffe dere, sier Juan Fernando.

Han har gjenopptatt skolegangen på den offentlige skolen i Târgu Jiu, som han forlot før påske, og er glad han denne gangen fikk med seg litt skolegang i Norge mens familien reiste.

15 personer på 45 kvadrat

Vi blir med dem. Omkranset av ensartede blokker for Târgu Jius middelklasse, ligger en håndfull lave blå murhus. På ett henger en valgplakat med navnet til en kandidat til parlamentet. Her bor familien Miclescu, 15 personer på tre små rom.— Er dette en politiker dere tror kan hjelpe situasjonen deres?

— Hah!

Maria fnyser av spørsmålet. Svigerdatteren bryter inn.

— Nei nei. Politikerne her har vi ingen tro på. Men denne kandidaten har gitt oss litt mat og noen varme luer. Det var prisen for å selge veggen vår til ham, sier Diana.

Det vesle murhuset har ikke noe eget toalett. Kjøkkenkroken er utendørs, under et halvtak. Fem personer deler hver dobbeltseng, som er møblene som fyller de tre rommene.

— Ja, nå ser du hvordan vi bor. Her lever vi, og her skal vi klare oss uten at det fins arbeid, sier Maria.

Fremtidsplaner

Vi snakker om kulturen og historien. Maria forteller at hun har tre navn. Maria til daglig bruk. 'Filipina' er imidlertid navnet i passet hennes. Og så har hun ett navn som bare de aller nærmeste får vite.

På fanget til Diana sitter ei jente som er yngre enn Juan Fernando.

— Jeg vil bli lærer når jeg blir stor, sier Daria (7). Moren hennes er ikke rom, men rumener og gift med Carlos, den eldste sønnen til Maria.

Hun er den eneste i familien som har fullført 12 års skolegang og er nysgjerrig på reglene for å kunne bli utenlandsk student på norske universiteter.

Og Juan Fernando sier han trives på skolen sin.

— Det er litt lettere her, siden jeg kan språket. Men de var veldig greie på skolen i Kristiansand, sier han.

— Hva liker du best på skolen?

— Alt. Men kanskje best matte.

— Hva vil du bli når du blir stor, da?

— Fotballspiller!

Selvstendige

Familien Miclescu bor trangt. Huset de har hatt i tretti år, som Maria sier faren kjøpte, står de nå i fare for å miste. Den rike kvinnen som eide huset før, har gjort krav på det igjen, og familien finner ikke papirene som beviser eiendomsoverdragelsen.

Dette problemet til tross: Om tiggerne står nederst i det norske samfunnet, står ikke denne familien aller nederst i det rumenske. Fædrelandsvennen møtte mange romfolk som hadde langt dårligere råd, dårligere helse og dårligere boforhold.

Denne storfamilien disponerer bil og er i stand til å ta seg fram og tilbake til Norge for å tigge på egen hånd. Det gjør at de slipper unna lånehaiene. Romfolk som vil tigge i Nord-Europa og ikke kan finansiere reisen selv, tar ofte opp dyre lån hos rike klanmedlemmer, som også eier busser det selges overprisede billetter til.

— Vi er selvstendige. Det vi tjener i Norge, går til vår familie. Det er slik vi finansierer livet vårt både på reise og her hjemme, sier Maria.

Made in Kristiansand

Diana venter barn med Carlos, som nå er på vei hjem fra Kristiansand, og skal ferie jul i Romania. Hun ser ned på magen.

— Du vet, dette barnet er "made in Kristiansand". Jeg tror det betyr noe positivt.

Jeg har spurt før, uten å få svar. Jeg prøver igjen:

— Hvor har dere reist før? Og hvorfor valgte dere Kristiansand?

Blikk veksles. Det blir en liten pause. Så trekker Maria pusten og vil fortelle litt.

— Vi har vært mange steder. Familien har vært i Portugal, Spania og Italia. Det var dit vi dro de første årene vi fikk lov til å reise.

Ikke OsloSiden dro de nordover, blant annet til Tyskland. De fulgte de samme reisemønstrene som mange andre romfolk fra Romania og Bulgaria.

Resultatet er at de ulike familiemedlemmene behersker varierende grader av en stor mengde ulike språk. Men få blir lenge nok til å lære de nye språkene fullgodt.

— Dro dere ikke til Oslo, slik mange andre romfolk gjør?

— Slutt å kalle oss romfolk! Vi er stolte av å være sigøynere! sier Maria strengt.

— Men for å svare deg, så har vi vært innom der. Jeg vet du har lurt på dette. Men du har vel også vært der og sett hvordan situasjonen er. I Oslo er det altfor mange som lever på gata. Noen av vårt folk har valgt å stjele, og det er mye vold. I Kristiansand er atmosfæren en annen. Vi trives i Kristiansand.

Fortsetter å tigge

— Og neste år, og videre, vil dere fortsette å tigge?- Har du et bedre forslag enn å reise? Se omkring deg her. Romania er fattig, og for oss er det umulig å finne oss en ordentlig jobb.

Maria og familien hennes planlegger å komme tilbake til Kristiansand til våren.

Noen av dem vil bo under Vesterveibrua, og noen kanskje hos en norsk venn som har åpnet huset sitt for dem. Det er et hardt liv. Planen er å overleve, og å beholde huset. Og rett og slett sette sin lit til at den oppvoksende generasjonen klarer å ta til seg nok skolegang til å kunne gjøre andre valg for livene sine når de blir store nok.

Les i morgen:

Diana (17) vil tilbake til Kristiansand når hun har født barnet