— Jeg bestemte meg for at nok er nok.
Han er seileren som ofrer alt for sporten, for å bli best. Målet er å kvalifisere seg til OL i 2012 og ta medalje i 2016, uttalte en 17 år gammel seiler ambisiøst i Fædrelandsvennen i 2006. Han var allerede tatt ut på landslaget, hadde gode plasseringer i norgescupen, ble tatt ut til juniorsatsingen Topp Seil og fikk en fin plassering i EM.
Så vil han bli enda bedre.Seiler time etter time på sjøen, ofte helt alene, strekker seg til det ytterste, trener til det er så kaldt at fingrene stivner. Målsettingen er barsk, øktene på vannet lange, men det harde arbeidet er verdt det, mener han. For Inge Salvesen vil bli best.
Så blir han syk. Skikkelig syk.
Da legene sa at alt var fint, så tenkte jeg at det måtte være psykisk.
Inge Salvesen
I begynnelsen føler han seg bare slapp. Men så blir formen dårligere og til slutt er han tappet for energi. Legen finner ingenting galt med ham.
— Hva skulle jeg gjøre? Jeg var sikkert ikke flink nok til å lytte til kroppen min, men da legene sa at alt var fint, så tenkte jeg at det måtte være psykisk. Jeg fortsatte å trene like hardt som før.
- Fikk en knekk
Da han når bunnen tre år seinere, finner legene ut at Inge Salvesen har mykoplasmainfeksjon i lungene. Og kyssesyken. Da har han allerede trent lenge, altfor lenge, med sykdommen i kroppen, presset seg og trent seg lenger og lenger ned.
Immunforsvaret har trolig blitt svekket, og det blir vanskelig å trene seg opp igjen. Nesten umulig.
— Jeg ble satt mange hakk tilbake, og fikk en knekk. Det var tungt å jobbe så hardt bare for å komme dit jeg var, mens de andre bare ble bedre og bedre. Det var som å tråkke opp de samme sporene om igjen, og det tæret på motivasjonen. Det var ikke lenger realistisk å kunne bli så god som jeg en gang var. Jeg innså at sjansene for OL i London forsvant, og bestemte meg for å slutte.
Han sitter i seilforeningens lokaler. Nå er det fem år siden han sluttet helt med seiling. På veggen henger bilde av ham i seilbåten. Han forteller om seiling som også ga mange gleder, meritter som NM-gull og gull og bronse i nordisk mesterskap, samt topp tre-plasseringer i enkeltløp i VM.
Når han ser tilbake, mener han at VM i 2008 ble hans største opptur. Men samtidig som han kjempet mot verdens beste seilere i Portugal den gangen, ble moren hjemme i Kristiansand dårligere og dårligere. Moren fikk påvist sykdommen Alzheimer da hun var 38 år, og fem år etter gikk det mot slutten for Inge Salvesens mamma.
Mens jeg konkurrerte og måtte prestere, ble mamma bare dårligere.
Inge Salvesen
— Mens jeg konkurrerte og måtte prestere, ble mamma bare dårligere. Mange av de andre seilerne hadde med familiene sine, men vi bestemte at pappa og min lillebror skulle være hjemme hos mamma mens jeg dro. Da merket jeg at jeg måtte være tøff i hodet for å holde tankene der de skulle være.
Moren døde
Halvveis i VM var han med i medaljekampen, og lå på 3. plass. Han klarte å stenge de tunge tankene ute, og mens han var på havet klarte han å tenke kun på seiling. Han endte opp som nummer 14, men var fornøyd med plasseringen.
— Spesielt siden jeg klarte å reise meg etter et nederlag, samtidig som jeg var klar over realiteten hjemme med mamma.
Oppturen i seilingen fikk en stor kontrast da han kom hjem. VM var i juli, moren døde i starten av august.
— Jeg var ganske ung, bare 18 år, men jeg ble også utrolig sterk av å gå gjennom en sånn situasjon. Både sykdommen og det at mamma gikk bort.
Han seilte fremdeles under morens sykdomsperiode. Det hjalp å tenke på noe annet. Ta ut båten i båthavna på Tømmerstø, hvor familien bodde, og forsvinne på havet i timesvis. Tenke på teknikk og utvikle gode strategier, vurdere vindstyrke og vindskift samt bølger og strøm. Det ble hele livet.
— Mens andre barn kom hjem til en mor som lagde middag etter trening, så kom jeg hjem til et savn. Seiling var livet mitt, og jeg tror den hjalp meg da hun var syk. Da kom jeg meg bort, jeg fikk mye annet å tenke på, og jeg hadde også gode venner i seilemiljøet.
Moren døde da hun var 43. — Det siste året bodde mamma på gamlehjem. Hun husket oss i familien, vi tror i alle fall det, for hun smilte alltid når vi kom på besøk, og det gjorde hun ikke med alle, sier han.
Og smiler.
Kort karriere
Tre år etter at moren gikk bort, sluttet han med seiling. Han visste at han en dag måtte slutte, ta en utdannelse og få seg en jobb, han hadde bare ikke lyst til å slutte så tidlig.
— Seilekarrieren er ikke alltid så lang, folk rekker kanskje ett eller to OL, så blir det arbeidsfolk av dem. Men jeg hadde håpet at idrettskarrieren min kunne vart litt lenger.
Som seiler var han avhengig av å leve på sponsorer, og det var alltid vanskelig å få endene til å møtes økonomisk.
— Jeg har ofret mye for seilingen, men jeg har fått mange opplevelser tilbake og gått livets skole på mange måter.
— Det var kjipt å slutte, men samtidig startet en ny del av livet. Jeg begynte på skole, og fikk fordel av at jeg hadde vært strukturert med seilingen. Det tok jeg med meg videre. Så ble det bachelor i økonomi i Kristiansand, før jeg flyttet til Bergen og tok master i finans.
I dag jobber 26 år gamle Inge Salvesen som revisor hos KPMG i Kristiansand, og trives godt i jobben. Men seilingen og havet er fremdeles en stor del av livet hans.
Han trener elitelaget Hordaland seilkrets sailing team i Bergen, som består av Vestlandets største talenter. Han drar på samlinger og konkurranser med dem.
— Jeg setter pris på at det jeg lærte den gangen, nå kan brukes til å hjelpe andre. Det er gøy, men det føles også som at det er min plikt å hjelpe andre på vei opp, at jeg kan gi noe tilbake.
- Hvor hadde jeg vært i dag?
Han seiler fremdeles, men på en annerledes måte. Nå seiler han havseiler sammen med åtte andre.
— Det er utrolig gøy. Vi har seilt til København og Shetland, og vi har gjort det bra både nasjonalt og internasjonalt. I dag handler seilingen mer om å være sosial. Men det viktigste er fremdeles å komme seg på sjøen og bruke vinden. Konkurranseinstinktet våkner fortsatt når jeg kommer på startlinjen.
To som han seilte med tidligere, kniver nå om OL-billett til Rio.
Jeg lurer veldig på hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg hadde fortsatt å seile.
Inge Salvesen
— Jeg skulle gjerne vært med og kjempet, vært med og pushet hverandre fram. Det er både rart og spennende å følge dem fra sidelinjen, og jeg lurer veldig på hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg hadde fortsatt å seile.
Han er på sjøen en til to ganger i uka. Ofte tar han motorbåten fra Tømmerstø og kjører ut for å fiske. Gjerne alene.
— Det er deilig å komme seg bort på havet, få litt fri. Sjøen er så viktig for meg. Jeg elsker bølger, vind og naturkrefter, og jeg elsker å være midt oppi det. Og å mestre det.
Denne hånden er verdt 100.000 kroner
- Så navnet på en kiste. Da skvatt jeg.
- Det ville vært verdt å dø for