Forsvarsviljen forsvant åpenbart med den kalde krigen. Forsvarsreform 2000 som skulle modernisere forsvaret og tilpasse det til de nye tider, førte i stedet til en massiv nedbygging volummessig og en 180 grader endring i dets innretning, fra forsvaret av landet til deltakelse med mindre enheter internasjonalt langt unna egne grenser. Det har ført til at vi ikke lenger har noen nasjonal forsvarskapasitet å snakke om. Våre grenser ligger så godt som åpne, bortsett fra noen få mindre enheter hvis funksjon er å opptre som markører for å bli nedkjempet i håp om at våre allierte skal komme oss til unnsetning. Og resultatet av de internasjonale operasjonene ser vi i dag i Afghanistan, Irak, Libya og Syria i form av destabiliserte stater, enorme humanitære lidelser, redusert sikkerhet, mindre demokrati og menneskerettigheter, økt internasjonal terrorisme og en folkevandring til Europa vi ikke har sett maken til i moderne tid.

Russlands opprustning

Øystein Steiro

Enda verre for Norge enn at store deler av Midtøsten er destabilisert, er det at avviklingen av det nasjonale forsvaret har funnet sted samtidig som Russland massivt har rustet opp. Russlands opprustning særlig i Nordområdene har sammen med vår nedrustning bidratt til å destabilisere våre nærområder. Sammen med en stadig mer aggressiv utenrikspolitikk fra Russlands side har det bidratt til å øke konfliktfaren i vår del av verden.

Historiens dom over Solberg-regjeringen kan bli brutal dersom den fortsatt velger å neglisjere forsvaret.

Forverringen i sikkerhetsbildet er allerede langt fremskredet. De av oss som er opptatt av landets sikkerhet og fremtid har festet et visst håp til at regjeringen nå vil ta ansvar og bryte den negative trenden ved å snarest mulig sørge for en gjenoppbygging av et troverdig nasjonalt forsvar. Men dersom de signaler forsvarsministeren har gitt tidligere er riktige og budsjettlekkasjen i DN 21/4 vedrørende nedleggelse av flere av de få basene som fortsatt er tilbake (Trondenes, Harstad Syd, Åsegården, Setnesmoen, Kjeller, Andøya, Kjevik, Nærøysund og Grunden 22) stemmer, innebærer årets forsvarsbudsjett ikke noe brudd med den negative utviklingen, men i stedet nok en tapt mulighet som vil bidra til ytterligere destabilisering.

Stabilitet og fred

Det er i så fall svært alvorlig. Å ivareta nasjonens og befolkningens sikkerhet er våre folkevalgtes viktigste oppgave. Det er et ansvar som kommer foran alle andre politikkområder. Som nasjon er vi dessuten folkerettslig forpliktet til å bidra til stabilitet og fred. Ensidig nedrusting bidrar til det motsatte. Det er derfor et enormt ansvar regjeringen legger på sine skuldre dersom den velger å fortsette å overse de forsvars— og sikkerhetspolitiske realitetene i våre omgivelser. Parallellen til 1930-årene er skremmende.

Les også :

Da ble forsvaret bygget ned på samme måte. Utviklingen i trusselbildet ble neglisjert inntil det var for sent med det til følge at landet ble lagt åpent for en liten tysk okkupasjonsstyrke på 8460 mann. Om det forsvaret som ble bygd opp i forbindelse med unionsstriden med Sverige, og som antakelig bidro til å holde oss utenfor første verdenskrig ikke hadde blitt avviklet under Mowinckel— og Nygaardsvold-regjeringene, ville trolig tyskerne betenkt seg på å angripe Norge og andre verdenskrig ville fått et helt annet forløp.

Fem års okkupasjon ble en svært dyrekjøpt erfaring.

Fem års okkupasjon ble en svært dyrekjøpt erfaring. Årsaks- og ansvarsforhold var noe Gerhardsen-regjeringen var smertelig klar over etter krigen. Politikernes naivitet og forsømmelsen av forsvaret i mellomkrigstiden ble imidlertid dekket over og Nygaardsvold-regjeringen unngikk å bli stilt for Riksrett. Det nasjonale forsvaret ble derimot raskt gjenoppbygd under Gerhardsen-regjeringen og bidro til stabilitet og fred i vår del av verden i hele etterkrigstiden frem til Forsvarsreform 2000. ## Særdeles uforsvarlig

Med avviklingen av det nasjonale forsvaret under de to Stoltenberg- og de to Bondevik-regjeringene, med forsvarsministre fra hhv. Arbeiderpartiet og Høyre, er vi imidlertid nå tilbake der vi var på slutten av 30-tallet. Det er dårlig nytt for et lite, ressursrikt og strategisk viktige land som Norge plassert i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss. I Stortinget er det bare Senterpartiet som har forpliktet seg til 2 %-målet i Nato. Særlig Høyre, men også Frp skrubber fortsatt ved å skyve målsettingen frem til 2024. Den historiske hukommelsen i Arbeiderpartiet er åpenbart kort og partiet til generalsekretæren i Nato har ikke villet forplikte seg. Dette er særdeles uforsvarlig når vi vet at det kan ta opp til 20 år å bygge opp en adekvat forsvarsterskel samtidig som sikkerhetsbildet kan endre seg til de verre i løpet av noen uker eller endog dager.

Vi kan nå bare håpe at lykken er bedre enn forstanden. Historiens dom over Solberg-regjeringen kan bli brutal dersom den fortsatt velger å neglisjere forsvaret.