Cecilia Brækhus hadde selv rigget scenen, i andre etasje på et nytt designhotell på Ole Bulls plass i Bergen. Dagen før hadde hun forsøkt å lage hakkemat av toppene i idrettsforbundet, samt noen skeptikere fra Antidoping Norge, og selv om det fortsatt var skjær i sjøen denne formiddagen, var hun ikke lenger i tvil. Hun var i mål. Nå var resten opp til advokatene, mente Cecilia da hun ba oss entre ringen på rom 203. ## Siste hinder
Løpet for de neste ukene er nemlig staket ut. Advokat John Chr. Elden og folkene hans skal få på plass de siste løsningene som harmoniserer med standardreglene til Wada, Verdens antidopingbyrå. Etter at regjeringen opphevet forbudet mot proffboksing i 2014, har dette vært det siste hinderet for Cecilia Brækhus mot å bokse på norsk jord, for første gang siden hun var amatør.
Og hvis du lurer på om dette betyr mye for henne, så kan du jo i samme åndedrag pønske på om paven fortsatt er katolikk eller om bjørnen driter i skogen. Svaret er ja, ja og ja.
— Jeg ble i praksis ansett for å være en kriminell i Norge inntil for to år siden. Denne stigmatiseringen, selv om jeg vet at jeg aldri i mitt liv har gjort noe galt, forsvinner ikke av seg selv. Jeg har bokset alle mine 28 proffkamper i utlandet, men bildet av det som har vært, blir ikke knust før jeg står her hjemme og bokser, sier Cecilia Brækhus.
Ikke pioner
Hun ser ikke på seg selv som en pioner, men vet at hun er i ferd med å slå opp døra for alle profesjonelle boksere som kommer etter henne.
— Pioner blir liksom et så stort ord. Annette Sagen var en pioner for hoppjentene, men hun rakk knapt å få hoppet i de store bakkene hun kjempet for å delta i, før hennes egen karriere i praksis var over. Jeg rekker i det minste å bokse en proffkamp eller to i Norge, forsikrer hun.
Hun er blitt titulert som både «beltedyr», fordi hun har alle tittelbeltene som fins, og mer respektfullt som «The First Lady». Cecilia Brækhus er av amerikanske bokseikoner blitt sammenlignet med Muhammad Ali, som hadde det både i nevene og i kjeften. Og det er med det som utgangspunkt at vi nå stepper forsiktig ut fra vårt hjørne mens vi skyggebokser og sier noe sånt som at Cecilia virker så lite høy på seg selv. Så forbausende lavmælt, alt tatt i betraktning. En verdensmester fra Bergen, gud bedre!
Breial?
— Du fremstår altså ikke som særlig breial, konkluderer vi.
Da smeller det første gang. Som lyn fra klar himmel, som det gjerne heter, når du verken ser utgangen for slaget eller registrerer hva som traff.
— Jeg er veldig breial, det skal du ikke tvile på ett sekund, freser hun og jager oss bakover i ringen.
— For det første: Jeg er best i min idrett, uten sammenligning. Jeg har alle de mesterbeltene som teller. Jeg har knust barrierer for kvinnelige boksere. Når jeg går head to head med de fremste promotorene i verden eller politikere, gjør jeg det med en sikkerhet fordi jeg vet hvor god jeg er og hva jeg står for.
Cecilia Brækhus prikker inn de verbale slagene med mer presisjon enn lidenskap, som om mottakeren skulle være en sandsekk, men effekten er overbevisende.
— Jeg er ingen hvilken som helst toppidrettsutøver. Jeg har de beste folkene rundt meg til enhver tid, og jeg trenger ikke å bruke energien og overskuddet mitt til å skrike ut med ropert om hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg lar cv-en min snakke for meg. Det er «my way or the high way». Er jeg ikke breial, sier du?
Vi rygger inn i tauene og blir reddet av gongongen.
Rituelt og teatralsk, show og business. Boksesporten kan, som «The First Lady», knapt sammenlignes med noe annet.
Tøff tone
«Jeg skal spise Cecilia Brækhus sitt ufødte barn», sa det svenske sjarmtrollet Mikaela Lauren forleden.
Hun fikk bank av Cecilia for noen år siden, men lærte ingen verdens ting og jakter stadig på mer juling. I denne bransjen er slike bisarre kommentarer mest å betrakte som gode og tunge vedlegg til jobbsøknaden, og kanskje får Lauren sjansen til å møte Brækhus igjen.
— Jeg kunne ikke sagt det samme som Lauren, verken til henne eller til noen andre før en kamp. Jeg er skrudd sammen på en annen måte enn henne. Men hvis du er en troublemaker, så greit nok, da er det bare å spille på de strengene du har. Jeg blir ikke satt ut av det, sier Cecilia Brækhus.
Jeg ble i praksis ansett for å være en kriminell i Norge inntil for to år siden.
Hun har ennå til gode å bli satt ut av noen som helst, og aller minst Mikaela Lauren. Cecilia Brækhus påstår at hun kan lukte om en motstander er nervøs allerede under innveiingen før kampen.
Plagsom
— Det er umulig å skjule usikkerhet. Det kan ligge i kroppsspråket, i blikket, kanskje i noen unaturlige svettedråper i panna, sier hun.
Mikaela Lauren utsondret ingen spesielle lukter før kampen hun tapte, det skal den svenske jenta ha.
— Men jeg flirer mest av henne, hun er så utrolig plagsom. Hun er 40, men oppfører seg som en fjortis for å få oppmerksomhet. Hun er som en irriterende lillesøster som krafser og plager deg. På den annen side er vi begge kvinnelige boksere i en tøff verden, så på sett og vis er vi «stucked» med hverandre.
Idyllisk barndom
Selv har Cecilia Brækhus aldri gått i ringen for å hevne en bedriten barndom og oppvekst. Hun er ingen «Million Dollar Baby», ingen lett karikert mesterbokser fra trange kår, som må hamre løs på motstanderen for å tømme seg for hat og frustrasjoner. I pyntelige Sandviken i Bergen, dit hun kom som adoptert fra Cartagena i Colombia, to år gammel, var det ren og skjær idyll. Hun og de andre småjentene i gata spilte fotball og håndball og dro inn til byen for å danse ballett en kveld i uka.
— Men rastløsheten lå hele tiden under der et sted og murret. Jeg kjedet meg rett og slett.
Hun ble med ei venninne på kickboksing og ble straks fanget av kampsportmiljøet.
Klatret ned veggen
— Jeg var 13-14 år, men redd for at foreldrene mine ville nekte meg å holde på med en sånn idrett. I nesten ett år, én gang i uka, klatret jeg ned brannstigen fra fjerde etasje og dro på trening, mens de trodde at jeg satt på rommet mitt og gjorde lekser. Turen opp og ned husveggen var langt farligere enn noe av det jeg utsatte meg for på kickboksingen, og da det hele ble avslørt, reagerte de så fint som bare kloke voksne kan gjøre. De ble med meg til hallen, snakket med trenerne og satte seg inn i hva som foregikk der. For dem ble alt avmystifisert på kort tid, og dermed var det heller ingen problemer.
Siden har pappa Martin og mamma Jorunn vært Cecilia Brækhus’ mest energiske og lojale støttespillere, nesten alltid ringside under kampene. Før Cecilia skulle forsvare tittelen mot Chris Namús fra Uruguay i februar, flyttet mamma inn hos datteren som kokk i to måneder.
Jeg har aldri hatt noen i hele verden å spørre. Svarene har jeg funnet selv.
Når Cecilia Brækhus denne ettermiddagen er ferdig med slike som oss, og etter at hun har gjort et par forretningsavtaler på vegne av det ene firmaet sitt, First Lady Sport (First Lady Promotion er det andre), skal hun ut til Sandviken og spise middag med de som betyr mest for henne.
Aldri aggresjon
— Den avstemtheten jeg har i forhold til idretten, der aggresjon aldri har vært drivkraften, har jeg fått hjemmefra. Sånne ting som at det som definerer deg som menneske, er hvordan du oppfører deg overfor andre. At ingen skal bølle med de som er svakere enn deg. Jeg kommer ikke til å bli et partipolitisk menneske, tror jeg, men jeg er opptatt av rettferdighet i samfunnet.
Hun ble fostret opp i et humanetisk hjem og konfirmerte seg borgerlig. Det er lenge siden sist hun var hjemme nå, for selv om det koster henne dyrt å si det, så er sannheten denne: Bergen ligger så usentralt til, i hvert fall i forhold til Berlin, der Cecilia Brækhus har holdt til de siste åtte årene.
Etter å ha blitt verdensmester i kickboksing som 21-åring, kom denne rastløsheten fra tenårene tilbake. Motivasjonen for å trene hver dag var plutselig borte nå som det optimale målet var nådd, og hun måtte derfor videre. Bokseringen ventet.
Bestemte seg
Først gikk hun amatørkamper og vant det som kunne vinnes med hjelm på hodet, før hun bestemte seg for å satse som proffbokser.
— Det beste treningsmiljøet var i Trondheim, og på Melhus. I kjelleren til Rema 1000 holdt treneren Helge Wærøy til. Du kan godt si at grunnlaget ble lagt der.
Turen opp og ned husveggen var langt farligere enn noe av det jeg utsatte meg for på kickboksingen.
De tre første kampene Cecilia Brækhus gikk som proff, skjedde med Wærøy i trenerhjørnet, vinteren og våren 2007. — Jeg griper meg av og til i å drømme tilbake til denne tiden da alt var i en slags oppstartfase, sier hun lengtende.
— Jeg bodde sentralt og koselig, tok noen strøvakter og solgte klær på Høier. Og jeg hadde kjæreste.
Hun sier også det med litt lengsel i stemmen. Samboeren var moldenser, og de holdt sammen et par år før det hele tok slutt. Siden har det vært for lite tid til forhold i Cecilia Brækhus’ stramme tidsplan, og ikke stresser hun med det heller.
— Det skjer når det skjer.
Etter karrieren
Cecilia Brækhus står på toppen av sin karriere som bokser akkurat nå, samtidig som hun ser etter en vei ut av ringen om et par år.
— Jeg har alltid satt meg delmål, og for ti år siden så jeg ikke for meg at jeg skulle holde på så lenge som dette. Men nå som jeg sitter her med alle mesterbeltene, er saken litt annerledes. En bokser «peaker» gjerne midt i 30-årene. Jeg har aldri tatt mye juling heller, så da er kroppen disponert for å stå et par år ekstra. Men en eller annen gang er jo dette over, sier hun.
Etter at Cecilia hadde sugd til seg alt det Helge Wærøy hadde å lære bort, flyttet hun til Berlin for å bli en del av det store Team Sauerland-miljøet. Don King, den eksentriske boksepromotoren, han med det tre meter høye håret, hadde sett de første kampene og gitt henne den beste attesten som var å oppdrive: «Cecila, fine little devil.»
Storforbruker av Berlin
Hun bosatte seg i Charlottenburg, vest i hovedstaden, der hun fortsatt holder hus, og det som fascinerte henne ved Trondheim, kunne hun nå gange med hundre.
— Den første tida i Berlin var ellevill. Vi trente og dro på nattklubb. Noen av dem stengte aldri, de forandret bare karakter utover morgenen, og i åttetida dro vi videre og rett på trening. Vi løp gjennom parkene i Berlin, fra vest til øst og tilbake, og ble lommekjent i byen. Det var kontrollert festing i stram kombinasjon med massiv trening, og det fungerte bra der og da. Nå, derimot, blir jeg søvnig allerede i ellevetiden om kvelden, og selv om jeg fortsatt er en storforbruker av Berlin, er det på andre premisser enn for åtte år siden.
Kroppen sa fra da den rundet 30.
— Alt ble egentlig snudd på hodet fra en dag til en annen, men det er ikke kjempegalt det heller. Du kan ikke fly rundt og være purung hele tida. Nå drar jeg på restaurantsafari med venner, drikker noen ganger et glass vin, og sover og spiser fornuftig. Det er det som holder meg på topp, sier hun.
Et ryddig liv og med stålkontroll på det som skjer med merkevarenavnet. Hun forlot Team Sauerland i fjor og står nå etter eget ønske mer eller mindre alene. Hun samarbeider med den gamle tungvektsmesteren Vladimir Klitsjko, som har felles trener med Cecilia, og K2 Promotions hjelper også til. Men Cecilia Brækhus er først og fremst sin egen butikk.
— Om jeg er nådeløs? Jeg skifter i hvert fall ut de som ikke fungerer. Jeg har ikke tid til å vente på at ting skal gå seg til. Derfor har jeg de beste juridiske rådgiverne i klassen, de beste trenerne, det beste støtteapparatet. Jeg har gjort det meste riktig, men også trådt en del feil i alle disse årene og tatt lærdom av det, sier Cecilia.
Innimellom har hun savnet noen å ringe til som har vært nøyaktig i hennes situasjon før, men sånn er det å være pioner.
Funnet svarene selv
— Jeg har aldri hatt noen i hele verden å spørre. Svarene har jeg funnet selv.
De nøkkelfolkene hun nå omgir seg med, skal helst være med herfra og fram til hun slår sitt aller siste slag i bokseringen. Hun har ikke tid til feilskjær.
— Nå som jeg bare har et par år igjen av karrieren, merker jeg at jeg har null toleranse for bullshit.
— Hvordan opplever omgivelsene det?
— Det sier seg vel selv? Null toleranse. No bullshit.
Så går gongongen igjen.
Og Cecilia Brækhus ler. Heldigvis.
Født på ny i 2012
Skeiv frontmann
- En lysbryter har blitt tatt for å være et kunstverk
Lønns metode