MANDAL: De to 14 år gamle guttene legger armene på hverandres skuldre. Slipper taket igjen og kaster småstein ut i Mandalselva. Så snakker de sammen på afghansk. De virker trygge på hverandre og dem som er rundt dem. De bor i hvert sitt såkalte omsorgssenter, et hjem for mindreårige asylsøkere som har kommet alene til Norge.
Her bor de mens de venter på å bli bosatt i en kommune. Barnevernsetaten mener det er kritisk viktig at det skjer innen tre måneder. Disse guttene har ventet i åtte måneder. Til tross for at mange privatpersoner vil bli fosterfamilier, er det ikke nok kommuner som sier ja. Fosterbarn må gå gjennom kommuner.En av dem bor i Holum like utenfor Mandal. Den andre på Hunsøya i Vennesla. Gjennom Aleris Ungplan, som driver omsorgssentrene, treffes de i blant. Noen ganger møtes de for å spille fotball. I dag har de sagt ja til intervju om sin tid i Norge og drømmer for fremtiden i landet langt hjemmefra.
Mange sier det kan være vanskelig for en gutt fra Afghanistan å komme i en norsk familie, men jeg tror det er best.
Omsorgssentrene er deres midlertidige hjem mens de venter på å få plass i en kommune som vil bosette dem. Begge har fått oppholdstillatelse i Norge. Kanskje får de plass i et bofellesskap. Kanskje er det norske familier som vil ha dem i hus som fosterbarn.
— Jeg håper at jeg kan komme i fosterhjem, og har søkt om det. Jeg har snakket med min representant (verge) om det, og vi tror det vil være best for meg, sier gutten som bor i Vennesla.
- Hvorfor det?
— Da kan jeg lære meg bedre norsk. Jeg kan lære norsk kultur. Mange sier det kan være vanskelig for en gutt fra Afghanistan å komme i en norsk familie, men jeg tror det er best. Kanskje blir det som da jeg kom til Norge og skulle bo i huset her. Det var skummelt i begynnelsen, og så går det bra, svarer han.
Farefull ferd
Guttene vet en del om å ha det skummelt. Vi har ikke snakket med dem om deres reise til Norge eller forholdene i hjemlandet, det var avtalen. Men en av dem sier likevel at han har vært innom 12 land på sin tur mot nord.
Ellen Ølness Nadmin er direktør i Bufetat (barne-, ungdoms-, og familieetaten) i region sør. Hun snakker generelt om flyktningbarn som har reist alene til Norge:— Barna har opplevd mye. Reisen er for de fleste svært risikofylt. Eneste måten å komme seg over grenser på er med menneskesmuglere. Det er en farefull ferd gjennom Europa. De har vært lenge på reise, opp til to år. De er lette ofre for menneskehandlere og mennesker som vil misbruke barn. De kan bli sett på som lette bytter. Barn under 16 år er svært unge til å skulle klare seg selv og håndtere alt som dukker opp.
Kun seks kommuner sier ja
Fra i fjor sommer og frem mot jul kom det en stor strøm av asylsøkere til Norge. Det har vært mye snakk og store diskusjoner om nye asylmottak, akuttmottak og mottak for enslige mindreårige - mottakene for dem mellom 15 og 18. Den tredje gruppen er de som kommer alene til Norge og er under 15 år. De som er barn, og ikke ungdommer. De som er i Norge uten mamma eller pappa.
LES OGSÅ:
Kristiansand sier ja til tre ganger så mange mindreårige flyktninger
I 2015 ble det ifølge Bufetat registrert 859 enslige asylsøkere under 15 år til Norge. 95 prosent får oppholdstillatelse.
Den yngste som kom til Norge i fjor var syv år. Han kom sammen med eldre søsken, men uten foreldre. Flere niåringer har kommet.
Det er veldig ressurskrevende og staten fullfinansierer ikke enslige mindreårige. Vi velger heller flere andre flyktninger.
Astrid Hilde, Søgne-ordfører
De aller fleste bor fortsatt på omsorgssentre. Av 724 barn som bor på slike sentre har 254 fått opphold og er klare til å bosettes i en kommune — hvis bare nok kommuner hadde sagt sa ja til å ta dem i mot.
I region sør, som omfatter Agder-fylkene, Vestfold, Telemark og Buskerud, er det kun bosatt 19 barn til nå i år og det er 36 barn som er bosetningsklare med vedtak. 9 av 19 er bosatt i fosterhjem og resten i kommunale bofellesskap.
Ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) har kun seks av 30 kommuner i Agder sagt ja til å bosette asylsøkerbarn. Det er Risør, Grimstad, Arendal, Kristiansand, Mandal, og Lindesnes.
- For dyrt
Ikke alle har bestemt seg ennå, men flere kommuner har sagt nei. Blant dem er Vennesla og Søgne.
I Vennesla var det et enstemmig kommunestyre som sa nei til de yngste.
— Vi er nødt til å begynne i en ende. Nå har vi akkurat fått to asylmottak for enslige mindreårige fra 15 til 18 år. Dette er et felles ansvar, så det er ikke utelukket at vi sier ja på et senere tidspunkt, sier ordfører Torhild Bransdal i Vennesla.Hennes kollega i Søgne begrunner deres nei-vedtak med økonomi.
— Det er veldig ressurskrevende og staten fullfinansierer ikke enslige mindreårige. Vi velger heller flere andre flyktninger, og har vedtatt å bosette 40, sier ordfører Astrid Hilde. Kommunenes organisasjon, KS, uttalte etter revidert statsbudsjett at de var skuffet over at kommunene ikke får fullfinansiert barnevernstiltak for asylsøkere.
— Enslige asylsøkere under 15 år er den gruppen som er aller mest krevende å få bosatt i kommunene. Da er det helt urimelig at full statlig finansieringen ikke lenger gjelder når en kommune sier ja til å bosette en mindreårig som er under barnevernets omsorg. Dette kan ikke være god integreringspolitikk, sier styreleder i KS Gunn Marit Helgesen.
Ifølge Bufetat mottar kommunen litt over én million kroner per enslig mindreårig flyktning de bosetter.
LES OGSÅ:
Agder kan få 2.300 nye asylsøkere
Haster med bosetting
— Noen kommuner tar imot barn år etter år. Andre sier de får for liten økonomisk støtte, sier Ellen Ølness Nadim i Bufetat.
Hun sier at det haster med å få bosatt flere barn.
— Det går ofte for lang tid fra det blir fattet vedtak til barna blir bosatt. Barna blir integrert der de er i en midlertidig institusjon. De blir kjent med andre barn der de går på skole og får venner i idrettslag. Det er bedre om de raskere kommer dit de skal være, sier hun.
De mange asylsøkerne som har kommet til Norge gjør at hele mottaksapparatet er sprengt. I en presentasjon til kommunene omtaler Bufetat det som kritisk viktig at barna blir bosatt innen tre måneder.
Idrettsgutter
De to guttene vi treffer i Mandal har ventet i åtte måneder. De har varig opphold, men venter fortsatt.
De er allerede godt inne i idrettsmiljøene og skolene der de har sine foreløpige hjem. De har fått plass på fotballagene i bygdene. En av dem har akkurat vært en langhelg i Danmark og spilt turnering med laget sitt. De blir omtalt som lovende fotballspillere, selv om de aldri har spilt på organiserte lag før. I hjemlandet var det ikke tid til det. De måtte jobbe.
Mens vi er på besøk begynner de å spille ball med venner.
— Vi må lære dem å leke litt igjen, la dem få lov til å være barn, sier en av dem som jobber med guttene.
Like over sommeren skal nok begge begynne på nytt på et fremmed sted. En av dem blir sannsynligvis bosatt i Vestfold. Den andre gutten vet ingenting ennå.
LES OGSÅ:
Frykter følgene av flyktningvedtak
98 prosent gutter
De ansatte i Aleris Ungplan sier at de er bevisst på at barna kan bli knyttet sterkt til stedet der de bor.
— Dette er en utfordring for flyktninger generelt. God integrering er likevel viktig. De er nødt til å komme ut og treffe folk, og gjøre som andre ungdommer i Norge. Da får de i gang språket og de holder motivasjonen for læring oppe, sier Albert Veliqi. Han er avdelingsleder ved Aleris Ungplan.
Aleris Ungplan på Sørlandet kan ikke få fullrost idrettslagene i nærmiljøene. Vindbjart, Mandalskameratene, Holum IL og Mandals Turnforening er blant dem som har stilt opp for de unge flyktningene.
— Det har alt å si. De ivrer etter å lære språk og på idrettsbanen får de bruke det hele tiden. De glir inn som hvilken som helst annen ungdom. Disse guttene har opplevd så mye positivt i nærmiljøene, sier Veliqi.
Det er for det meste gutter. 98 prosent av dem som har kommet hit til landet er det. 84 prosent av dem kommer fra Afghanistan. Resten er stort sett fra Eritrea eller Syria.
— Det beste landetGuttene smiler bredt når de snakker om fotballagene sine. Om treninger, kamper og turneringer, turer, venner og trenere.
— Jeg har vært i 12 land. Norge er det beste. Mine venner er som brødre. Min trener er som en far. Nordmenn er veldig snille, sier en av dem. Han var veldig stolt da han gikk ombord på ferja med laget sitt på vei til turnering i Danmark.
— Norge er fantastisk. Det er veldig greit, sier den andre gutten. Han har lært seg sørlandsk uttrykksmåte på sine åtte måneder i landsdelen. Begge snakker norsk. De har lært fort og er i ferd med å legge planer for sitt liv i sitt nye hjemland. Iveren etter å gå på skole er stor. De venter ikke alltid til frokosten er ferdig med å ta skolesekken på ryggen, og er blant de første til å ankomme skolegården.- Jeg ønsker å bli politi. Når jeg kommer til en kommune skal jeg fortsette på skolen. Så skal jeg på videregående skole og lese mye, nok til å komme inn på politiskolen. Imens vil jeg spille fotball og gjerne bli dommer. Da kan jeg tjene litt penger selv. Så kan jeg også bli tolk og hjelpe andre til å forstå norsk, sier gutten som nå bor i Vennesla.
Hans kamerat i Mandal er ikke så konkret på yrkesvalg, men er klar på hva som er viktig.
— Først skal jeg lære nok norsk, og jeg vil bli et veldig godt menneske. Jeg ønsker å jobbe med mennesker og være en god rollemodell.
Miljøarbeiderne som bor med ham er ikke i tvil om at han allerede er det gode mennesket han vil være.
— Alle føler seg velkomne i hans nærvær. Han er utrolig omsorgsfull, sier de.
Vi snakker mye om at dette er ressurssterke barn. Dette er barn som vil noe. Du skal være sterk for å reise gjennom Europa som 12-åring. Hjemme hviler en fattig familie på skuldrene deres.
Ellen Ølness Nadmin, direktør i Bufetat
Ressurssterke
Direktøren i Bufetat sier det å være ressurssterk er typisk for de unge som kommer.
— Vi snakker mye om at dette er ressurssterke barn. Dette er barn som vil noe. Du skal være sterk for å reise gjennom Europa som 12-åring. Hjemme hviler en fattig familie på skuldrene deres, sier hun.
Veliqi i Aleris Ungplan har jobbet med asylsøkere i ti år, og kom selv som flyktning fra Kroatia da han var barn. Han forteller at de som kommer til Norge så unge som oftest klarer seg veldig fint. De er flittige på skolen og det er få som dropper ut fra videregående.
Nesten alle som kommer får en fremtid i Norge uten sine foreldre.
Bufetat opplyser at så langt ikke finnes solid empiri som bekrefter at barna kommer som «ankerbarn» (barn som søker oppholdstillatelse i et land alene, og når de så får oppholdstillatelse, blir de en forankring som foreldre kan bruke til å søke familiegjenforening, red. anm.). De tre siste årene har totalt 7571 enslige mindreårige asylsøkere kommet til Norge. Av disse har totalt 431 personer fått familiegjenforening, 141 med foreldre og 290 med søsken. Av de 456 som fikk beskyttelse i Norge i 2013 var det bare 28 som ble gjenforent med familien i Norge i ettertid, ifølge UDI.
— Det vil si at så langt direktoratet kan se er det kun en liten del av enslige mindreårige flyktninger som blir gjenforent med sin familie, sier Nadim i Bufetat.
- Veldig gøy at flyktningene får være en del av idretten
- Kjempebra å treffe norsk ungdom
Ni mindreårige asylsøkere er gift