Mens vårt eget landslag ikke engang er på reservebenken er det en god trøst at vi kan heie på våre slektinger på sagaøya. Hva er det som kan forklare at en nasjon med 320.000 innbyggere kan stable på beina så mye talent, vilje og begeistring?

Les også :

Økonomer og samfunnsforskere har i mange år kastet sitt blikk på det sosiale laboratoriet Island som rekordraskt kom på rett kjøl etter finanskrisa i 2008. Finanskrisa ga Island et økonomisk sjokk som det er vanskelig for noen nasjon å sammenlikne seg med. skriver David Stuckler og Sanjay Basu i boka The Body Economics — Why Austerity Kills. Et stort spørsmål i denne boka er hva slags helsekonsekvenser og dødelige virkninger sparepolitikken og kuren til Det Internasjonale Pengefondet (IMF) har hatt i ulike land.

Bankene gikk på dunken

DAG OLAF TORJESEN Foto: Lars Hoen, OLE LILLESVANGSTU

I kjølvannet av finanskrisa i 2008 var situasjonen dramatisk på Island. Da bankene gikk på dunken forduftet 90 prosent av landets investeringer i løpet av ei uke. Gjeldsbyrden rammet ikke bare den islandske finanssektoren, men spredte seg raskt til landets husholdninger med påfølgende arbeidsledighet, redusert skatteinngang og forestående nedskjæringer i offentlig sektor. Island hadde før finanskrisa etter nordisk standard utviklet et velfungerende offentlig velferds— og helsesystem. Her var var hele befolkningen dekket ved sykdom og frafall av inntekt, samtidig som systemet oppebar stor grad av tillit i skattebefolkningen.

Ville en bli i stand til å betale for offentlige velferds- og helsetjenester med stigende arbeidsledighet og synkende skatteinntekter?

Finanskrisa satte hele nasjonen på prøve og en sto overfor fundamentale valg om hvor en skulle sette inn sparekniven. Ville en bli i stand til å betale for offentlige velferds- og helsetjenester med stigende arbeidsledighet og synkende skatteinntekter? Her kom IMF raskt på banen med råd og lån og foreslo et lån på 2,1 milliarder dollar hvis landet var villig til å kutte offentlige utgifter med 15 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Befolkning ble i tillegg pent nødt til å finne seg i IMF sitt krav om å betale 50 prosent av Islands bruttonasjonalprodukt til private investorer i løpet av en syvårsperiode.

I helsevesenet ville dette bety en budsjettreduksjon på 30 prosent noe IMF så som en mulighet til nedbygging av det offentlige helsevesen og mulighet til privatisering. En islandsk ekspert på folkehelse, Dr. Gudjon Magnussen kommenterte tilbudet fra IMF med følgende kommentar:

«Forskjellen på IMF og en vampyr er at vampyren i det minste stopper å suge blod når offeret er dødt.»

Sa nei til dødens avtale

IMF hadde konkludert med at sparing var den beste kuren for bedring av helsetilstanden i den islandske økonomi, men de hadde ikke noen beregninger som viste konsekvenser av sparing for helsetilstanden i befolkningen. Pengefondets økonomer bygde på en forutsetning at offentlige utgifter ville være hemmende på veksten i økonomien. Fremtredende folkehelseeksperter fra Oxford og Stanford universitetet, (Stuckler og Basu) satte et spørsmålstegn ved regnestykket til IMF og hevdet motsatt at økning i utgifter til helse- og undervisningsformål sannsynligvis ville gi stimuli til økonomisk vekst. Penger investert i helse- og utdanningssektoren vil på kort sikt raskt absorberes i lønninger, produktivt arbeid og teknologiutvikling med vekststimulerende ringvirkninger. På lengre sikt bidrar utgifter til helse til en sunnere og smartere befolkning.

Hele 93 prosent sa nei til dødens avtale. En sta og klok befolkning hadde talt og ville heller satse på å gjenoppbygge økonomien for egen maskin

Økonomen Joseph Stiglitz som er kommentator i New York Times, anbefalte islendingene da krisa var på sitt verste ganske enkelt å vrake avtalen med til IMF i 2010. På denne bakgrunn ville befolkningen gi seg for IMF sine krav og godta kutt i helse og velferd for å betale for finanssektorens hasardiøse pengespill. Protestene endte senere opp i en folkeavstemning. Hele 93 prosent sa nei til dødens avtale. En sta og klok befolkning hadde talt og ville heller satse på å gjenoppbygge økonomien for egen maskin og stikk i strid med IMFs anbefalinger valgte islendingene å øke velferds- og helseutgiftene. Landet beholdt på denne måten et sosialt og helsemessig sikkerhetsnett. I etterkant av finanskrisa på Island har det derfor vært få tegn til svekking i folkehelsa: Selvmordsraten hadde ikke steget, folk fikk fortsatt tilgang til livsnødvendige medisiner og ved bortfall av inntekt kunne familier beholde husene sine, i motsetning til for eksempel i Hellas og Spania.

Landet kom styrket ut av finanskrisa

Kanskje den viktigste lærdommen er betydningen av samholdet. Folk hjalp hverandre i lokale solidaritetsnettverk slik at landet kom styrket ut av finanskrisa med større sosial kapital. I motsetning til andre land som hadde kuttet drastisk i sine offentlige budsjetter, viste økonomien på Island raskt tegn til bedring. Allerede i 2012 var veksten oppe i 3 prosent og arbeidsledigheten under 5 prosent. Når en ser på lagånden til det islandske fotballandslaget i EM skjønner en at de aldri gir seg for overmakta.