Alltid har jeg vært litt større enn de andre. Jeg var ikke den typiske tynne, spreke gutten på barneskolen, tvert imot var jeg han du ser på amerikanske filmer som blir mobbet. Jeg var stor. I 6. -7. klasse vippet nålen på baderomsvekten 95 kilo. Min største atletiske bragd da var å løpe 60-meteren nest tregest på trinnet mitt. Selv om far tømte ut brusen vi kjøpte i ukedagene, steg tallet på vekten. Jeg gikk lent fremover blant folk jeg ikke kjente for at ikke T-skjorten skulle vise konturene i magen min.

En av plassene jeg skinte var når vi hadde kongen på haugen ved snøfonna i skolegården, da var jeg sjef. Gutten som styrte alt med jernneven fra sin trone i et slott av snø. Det skulle ta noen år til før ting skjedde, og det gjorde det.

Min største atletiske bragd da var å løpe 60-meteren nest tregest på trinnet mitt.

Spiste mindre og mindre

Alle har sin ting, noen har vektløfting, dansing, og lignende. Det som fikk meg ut døra var jogging. Jeg begynte å jogge smått, og kunne etter hvert legge større distanser under beltet. Jeg følte meg ustoppelig, men det jeg ikke så var at spisingen min begynte bli farlig. Nå husker jeg ikke hva jeg spiste, men jeg husker at det ikke var så mye av noen ting. Jeg gikk raskt fra å veie 90 kilo til 70 kilo, men noe var galt, tenkte jeg: Jeg er fremdeles feit!

Fysisk var jeg veldig tynn, mentalt var jeg ikke det. Jeg ville se bedre ut. Opp i muskler var neste steg. Jeg begynte med egenvektstrening. Å skulle vri seg helt i andre retning igjen viste seg å være tøft; mat som før var fienden skulle nå aksepteres som den beste venn, men det gikk etter hvert.

Rundt 70 kilo tung i 2011. Foto: Privat

YouTube ble også finkjemmet for kunnskap om muskler, og jeg fulgte alt, uten å vite hva som var rett og galt. Vekten krøp seg sakte opp igjen til 95 kilo. Nå var jeg større og sterkere enn før, men jeg følte meg fremdeles tjukkere enn jeg burde være. Time etter time med YouTube på sofaen gjorde ikke underverker for kroppen min.

Fysisk var jeg veldig tynn, mentalt var jeg ikke det.

Utveksling

I 2013/14 var jeg på utveksling til USA. Jeg gikk av flyet 120 kilo tung. Utrent og ukomfortabel med meg selv forventet jeg å fortsette sofakarrieren min som YouTube-titter, men universet hadde andre planer. I USA ble jeg introdusert for de to tingene som skulle forandre livet mitt for alltid: Bryting og vektløfting.

Fra brytekonkurranse i USA i 2014. Foto: Privat

Gjennom iherdig trening hver dag med både vektløfting og bryting, var jeg i januar 2014 på mitt laveste vekt med 95 kilo. Det hadde tatt meg fem måneder å gå ned 25 kg, noe jeg både var stolt av, og skremt av. Så jeg begynte å spise. Jeg spiste alt jeg kom over. Jeg kom til det punktet der jeg spiste en footlong subway og avsluttet med 0,5 liter iskrem som dessert. Nå var ikke lengre målet å være tynn. Nå skulle jeg bli stor, men jeg angrep målet fra feil vinkel.

Tung yrkessjåfør

I desember 2016 ble jeg dimittert fra artilleriet i hæren og begynte å jobbe som yrkessjåfør, treningen ble satt på stans nok en gang. På mitt aller verste drakk jeg fire store redbull til dagen, og dette viste seg på vekten. I 2017 klokket jeg inn på det tyngste jeg noensinne har veid, 131 kilo. Dette var ille, tenkte jeg, men som den slasken jeg var så brydde jeg meg ikke så mye om det.

I 2017 klokket jeg inn på det tyngste jeg noensinne har veid, 131 kilo.

Det var en helt vanlig morgen da jeg våknet opp for å se meg i speilet. Det var noe annerledes synes jeg, noe som ikke var der før. Jeg saumfarte kroppen og så en ting som satte hjertet i halsen: strekkmerker. Hjertet sank, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Lang tid med pizza, kebab, og redbull foran PC-skjermen hadde gjort sitt. «De går bort? Ikke sant?» tenkte jeg panisk. Men følelsen av usikkerhet ble fort byttet ut med sinne; nå er det nok, dette må ta slutt.

Personlig trener-utdanning

Høsten 2017 skrev jeg meg opp på UiA for personlig trener-utdanning. Utover høsten med ny kunnskap sprudlende i hodet klarte jeg å komme ned til 120 kilo, et komfortabelt nivå for meg. Da utdanningen begynte å nærme seg slutten, var én ting klart. Jeg skal hjelpe «sofagriser» og allmennheten, som har prøvd alt, med å nå det målet de vil. Hjelpe dem med å ta det første skrittet mot et bedre liv, det store hoppet mot en sunnere hverdag. Jeg skulle jobbe hardt og suksessen av mitt arbeid skulle vises i individets helse og sinn, for jeg har prøvd alt, og nå vet jeg hva som fungerer.

Jeg saumfarte kroppen og så en ting som satte hjertet i halsen: strekkmerker.

Rundt 95 kilo tung i USA i 2014. Jeg er 196 centimeter høy. Foto: Privat

Å endre levemåten skjer ikke på styrkerommet eller på kjøkkenet, det skjer i hodet ditt. Hvis du ikke kan legge om mentaliteten og fokusere på målet, så har du liten sjanse for å oppnå stødige og langsiktige resultater.

Oppsummering

Mitt liv har vært en berg- og -dalbane med livsstils- og vektendringer. Jeg gikk fra 95 til 70 kilo da jeg var yngre, 120 til 95 i slutten av tenårene, og 95 til 130 som ung voksen. Å gå ned i vekt er ikke bare å se et tall på en baderomsvekt hver morgen, det er også å tenke annerledes. Målet med en livsstilsendring burde ikke alltid være å treffe et spesifikt tall, men heller å treffe et punkt der du er fornøyd med deg selv.

Jeg skal hjelpe «sofagriser» og allmennheten, som har prøvd alt, med å nå det målet de vil.

Hver gang jeg ser på strekkmerkene mine nå føler jeg ikke skam, jeg føler stolthet. Jeg har vært nede og smakt hvor bittert det var å være redd for å vise seg fram, men jeg vet at det er lys i enden av tunnelen, jeg vet hva jeg er i stand til å gjøre. Jeg er ikke underkastet arrene på min kropp, jeg er fri.

På jobb som personlig trener har jeg et intervju med personer for å danne meg et bilde av dem. Det jeg føler på de fleste personer jeg har snakket med er en slags form for frykt; frykt for at «supermann» på andre siden av bordet skal være dømmende. Spørsmålet om hvor mye snop og brus personen inntar i løpet av en uke blir nesten alltid møtt med et negativt: «eeh hehe jaa…» etterfulgt av et tomt og skyldfullt blikk i bakken før svaret kommer. Det mange ikke ser er at under uniformen og bak journalbrettet sitter en helt alminnelig person, klar til å hjelpe.