ÅSERAL: Hellbillies er et kjent navn for trofaste Eikerapen-publikummere. De spilte der allerede på den aller første festivalen, og er tilbake for fjerde gang i år. Vokalist Aslag Haugen sier til Fædrelandsvennen at mye har endret seg siden 2004. — Første gang tenkte jeg "jøss er det mulig å ha festival her?". Det var langt inni skogen og langt fra folk. Det var ingen selvfølge at det skulle funke. Men de har vært flinke. Nå har de en diger scene og en stor produksjon. i sterk kontrast til den spede begynnelsen, sier Haugen.

Folkelig

Hellbillies blir kanskje mer enn noe annet norsk band knyttet til det litt tvetydige begrepet "folkelig".

— Jeg aner ikke hvordan det har skjedd. Det er en ganske udefinerbar ting. Det er ikke noe vi har prøvd på. Hvis man prøver på å være folkelig, tror jeg fort det blir fort pinlig.

— Er det noe negativt for dere med det begrepet?

— Nei, det er egentlig ikke det. For meg er det et positivt ladet uttrykk. Det som kan være irriterende er at det kan bli brukt i sammenhenger jeg ikke føler meg hjemme i. Hvis man er folkelig skal man visst være så joviale at det ikke er måte på. Det er ikke vi, forsikrer han.

Bygdetekster

Bandets inspirasjon ligger mye i amerikansk rockemusikk. Tekstene gjør dem imidlertid erkenorske.

— Tekstmaterialet var i utgangspunktet knyttet til lokale forhold, til Hallingdal og Ål. Så visste det seg at det ikke var så begrenset likevel. Norge består jo stort sett av bygder, så mange kunne forholde seg til det vi skrev om. Så selv om vi er inspirert av amerikansk musikk, er det viktig for oss å synge på norsk om norske forhold, sier vokalisten.

I likhet med andre norske band med et godt liverenommé, har Hellbillies drevet tung turnévirksomhet hele karrieren. Og Haugen mener bandet har endret seg radikalt siden de første årene etter de startet i 1990. — Det er to forskjellige band da og nå. Men identiteten vår er blitt så sterk at vi kan dra det i mange retninger og folk tenker likevel at det er typisk Hellbillies, og det er veldig kult, sier han.

Frisk etter ulykken

I 2009 var Haugen i en stygg ulykke på Skippagurra-festivalen, hvor han brakk nakken og begge håndleddene. Utrolig nok var han tilbake på scenen igjen året etter.

— Jeg var seriøst bekymra en stund. Jeg måtte gå med nakkekrage 24 timer i døgnet i tre måneder. Før jeg fikk den av visste jeg ingenting om hvordan det skulle gå. Det ble et år med knallhard trening. Og jeg ga ikke meg selv noe valg, dette skulle jeg klare. Det mest kritiske var nakken. Og det medførte at kirurgene måtte flytte på stemmebåndene for å komme til, sier han, men innrømmer at muligheten for å miste stemmen ikke var det verste akkurat da.

— Som sånn situasjonen var tenkte jeg ikke på stemmen i det hele tatt. Jeg var redd for en varig lammelse, og da betyr ikke stemmebåndene all verden, konstaterer han. Men forsikrer om at han nesten er hundre prosent frisk igjen.