Onsdag vakte det stor oppsikt da Olje— og energiminister Tord Lien fra Frp gikk ut og ba oljeselskapene nominere leteområder i de omstridte havområdene utenfor Lofoten og Møre-kysten.
Miljøbevegelsen, Venstre og KrF ble tatt på sengen, for dette er et saksfelt som er avtalt skal ligge i ro. Disse områdene skal være stengt for både oljeleting og konsekvensutredning. Det ble behørig slått fast i samarbeidsavtalen mellom Høyre/Frp-regjeringen og samarbeidspartiene Venstre og KrF. Og avtalen skulle selvsagt gjelde for hele perioden. Fra 2013 da dagens regjering ble etablert med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti, til nytt valg og eventuelt nye avtaler og konstellasjoner i 2017. Ikke bare er vernet av disse havområdene avtalefestet, som en del annet i det politiske fundamentet for denne regjeringen, det er en helt sentral sak for særlig Venstre, mettet med symbolikk og betydning. Hadde denne avtalen slått sprekker, hadde regjeringsstøtten fra Venstre blitt vanskelig å forklare overfor partiets velgere.
Da Lien lanserte denne offensiven onsdag, forklarte han det som en kunnskapsinnhenting. Da Erna Solberg ble konfrontert med utspillet fra Lien og departementet hans, var hun med en gang tydelig på at dette var en feil i behandlingen fra Olje- og energidepartementet. For i avtalen står det eksplisitt at Lofoten, Vesterålen og Senja ikke skal åpnes for oljeaktivitet. Tord Liens utspill ble derfor oppfattet som en ren «krigserklæring» og en «snikåpning» av muligheten for ny aktivitet.
Solberg forsvarte Lien med at det er mulig å glemme, og torsdag måtte Tord Lien altså gjøre en pinlig retrett i spørsmålet. Hele det politiske Norge skjønner at Solberg har gitt noen klare beskjeder.
Det er betenkelig at dette er mulig å glemme, eller - prøve å manøvrere seg rundt denne saken. Det har skadet den skjøre tilliten mellom regjeringen og støttepartiene. Og viktigst av alt: Hensynet til klimaet og viktige naturinteresser må få konsekvenser for norsk oljepolitikk.