I kveld synger kristiansander Torstein Sødal låten «Eastern Wind» i Melodi Grand Prix i Bodø. Han konkurrerer blant annet mot Lene Alexandra (!), Ole Ivars og sambygding Kirsti Johansen i Avalanche. For 20 år siden hadde jeg sikkert vært supermisunnelig på dem alle fire. Jeg og min barndomsvenninne Marina drømte nemlig om å delta i Melodi Grand Prix.Før jeg sier noe mer om dette relativt flaue kapittelet av mitt liv, gir jeg denne kjappe gjennomgangen av taperne i Norges Melodi Grand Prix' historie. Dette for å øke min egen selvtillit. Norge har vunnet to ganger siden de var med første gang i 1960. I 1985 vant Bobbysocks og i 1995 stakk Secret Garden av med seieren. Så kommer jeg til poenget: Norge er et av de landene som har gjort det aller dårligst i MGP. Vårt kjære hjemland har faktisk ti sisteplasser i konkurransen, tre av dem de siste ti årene. Sist gang var i 2004 da totningen — og min barndomsvenn - Knut Anders Sørum langt fra imponerte Europa med låten «High». I 2001 hadde Haldor Lægreid den samme tvilsomme æren med «On My Own». I 1997 presterte Tor Endresen å oppnå null poeng med «San Francisco», en låt jeg ikke kan huske med min beste vilje. I tillegg til disse tre tilfellene tok Norge sisteplassen i 1990 (Ketil Stokkan), 1981 (Finn Kalvik), 1978 (Jahn Teigen) 1976 (Anne-Karine Strøm), 1974 (Anne Karine Strøm igjen gitt), 1969 (Kirsti Sparboe) og 1963 (Anita Thallaug). Da kan jeg komme til sakens kjerne. Jeg aner ikke hvor mange ettermiddager Marina og jeg satt på rommet hennes (eller mitt) og laget sangtekster og passende melodier som vi spilte inn på kassettspilleren. Rec-knappen var i heftig bruk. Det samme var dessverre ordene «hjerte» og «smerte». Dette var like etter at Bobbysocks stakk av med seieren i 1985. Inspirert av Hanne og Elisabeth skulle vi også slå gjennom i sangkonkurransen. Faktisk var vi så opphengt i Grand Prix at vi booket oss selv inn på CC Mart'n - det svære kjøpesenteret på Mjøsstranda - for å synge. Grøss og gru. Jeg kan ennå huske den ydmykende følelsen da vi to sto på scenen med hver vår mikrofon, like gensere og selvtilliten på topp. Vi hadde ikke noe akkompagnement heller. Like fullt sang vi «Det hev ei rosa sprunge», «The Rose» og flere andre «hits». Publikum var tre-fire fylliker på en benk som skrålte og holdt på. De handlende som gikk forbi scenen stakk etter en fem sekunders stopp og lett risting på hodet. Etter å ha fremført fire-fem sanger gikk vi forholdsvis nedbrutte av scenen. Der og da innså vi at MGP alltid kom til å være en fjern drøm. Når det er sagt fikk vi vår oppreisning noen år senere. Under åpningsseremonien i OL på Lillehammer 12. februar 1994 var vi en del av den blå OL-ringen! Det er jeg faktisk fortsatt litt stolt av.