I går, 24. april ble det markert, både i Jerevan, og rundt i verden, at det er hundre år siden starten på det armenske folkemordet. Det var fakkeltog i Oslo, men den norske regjering vil ikke anerkjenne uhyrlighetene mot det armenske folk som folkemord, og deltok under markeringen i Jerevan kun med sin ambassadør.

Selvstendig republikk

I 2011 feiret den lille nasjonen Armenia 20 årsdagen som selvstendig republikk. Det kan gi inntrykk av at Armenia er en ung nasjon. Sannheten er at nasjonen føres tilbake mer enn 4000 f.Kr, og at armenerne som folk har røtter 10.000 år tilbake! Landets og folkets historie er broket og fylt både med stolthet, lidelse, undertrykkelse og fordrivelse. Den armenske kirke betrakter sin lange historie som martyrkirke som sitt viktigste bidrag til den verdensvide kirke.

Deres historie er knyttet til Lilleasia og assyrerriket. I dag befinner den selvstendige republikken Armenia seg klemt inne mellom Tyrkia, Georgia, Aserbajdsjan, Iran og den aserbajdsjanske enklaven Nakhidsjevan, uten tilgang til havet.

Brutal ydmykelse

Året 1915 var starten på den mest brutale ydmykelsen i armenernes moderne historie. Etter påståtte opprør av armenere i det ottomanske riket fordrev og deporterte tyrkerne (ledet av de såkalte ung-tyrkerne) opptil tre fjerdedeler av armenerne i hovedsak ut i den syriske ørkenen. Bortimot 1,5 mill av dem omkom av sult og utmattelse, eller ble vilkårlig skutt eller hengt og lagt i massegraver i det som stadig flere nasjoner i verden anerkjenner som det armenske folkemordet. Blant andre Sverige, Frankrike, Argentina, Sveits og Russland betegner hendelsen offisielt som

folkemord. I noen av disse landene er det straffbart å hevde at hendelsen ikke kan betegnes som folkemord. Tyrkia benekter ikke hendelsene som førte til at så mange osman-armenere døde, men har konsekvent nektet å anerkjenne at det var et folkemord, og mener at antallet døde er overdrevet. Mange intellektuelle i Tyrkia gir uttrykk for misnøye med Tyrkias manglende vilje til samarbeid med det internasjonale samfunn for å kartlegge hva som skjedde. Det er naturlig å etterspørre hva Norge gjør i denne sammenhengen!

Undres og beskjemmes

At Tyrkia ikke anerkjenner forsøkene på utryddelse av armenerne som folkemord må fordømmes. At Norge er blant de stater som ikke offisielt gir sin anerkjennelse kan vi bare undres og beskjemmes over. De historiske kjensgjerningene er vel dokumentert. I Genocide museum (folkemord-museet) i Jerevan får vi de fryktelige hendelsene malt for våre øyne gjennom fotografier, tekster, film og andre minner. Et kjent sitat angående det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne? Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at et jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten.

I Armenia er det fortsatt foreldre som kaller sine guttebarn for Nansen, i respekt for den mannen som kanskje betydde mest for armenerne under 1. verdenskrig og tyrkernes folkemord. Nansen-passet blir aldri glemt av armenerne. På Genocide-museet i Jerevan har det vært en egen paviljong som retter oppmerksomhet mot Nansen og flere andre norske og nordiske personligheter som hjalp armenerne i de fryktelige årene 1915-23. Det er pinlig at den nasjon som fostret Fritjof Nansen ikke finner det riktig å gi en offisiell anerkjennelse av folkemordet!

Tre vesentlige år

301, 1915 og 1991 er tre vesentlige år i armenernes historie. Det første og det siste står for tro, nasjonsbygging og selvstendighet. 1915 startet et uhyggelig forsøk på å utslette armenerne som folk. Kunnskapen om dette er viktig for armenerne, men må også være det for enhver nasjon og et hvert menneske som vil stå opp for menneskeretter og rettferdighet.