Lyden av rebelsk ungdom uten de store problemene og kun de trivielle bekymringene. Blink-182 har vært soundtracket for mange av oss da de slo igjennom på slutten av 90-tallet. Nå er de ute med sitt syvende album etter fem år med stillhet.
Utgivelsen har fått navn etter den bekymringsløse staten California, hvor bandmedlemmene også har sitt hjem. Etter alle år kjører de fremdeles på med det samme som de alltid har gjort — enkel, hissig og fengede pop-punk. Lydbildet har blitt mer produsert og de beveger seg enda nærmere popen til tider men ellers er mye likt.
Selv om medlemmene har ankommet 40-årene er ikke ambisjonene noe høyere. Her er det ingen dype politiske meninger og de fleste låtene er bygget opp rundt fire standard akkorder. Likevel har de klart å tyne ut hele 16 nye låter. Dessverre låter de fleste av dem ganske likt og det er vanskelig å holde interessen oppe gjennom hele plata. På den andre siden vil nok flere av låtene være midt i blinken for hardbarka fans som ønsker en skikkelig nostalgi-trip.Blink-182 var kult og hipt da de herjet under sin storhetstid, men pop-punk er en sjanger som ikke tåler tiden, og klokken er slagen for Blink-182. Nå blir de bare en parodi på seg selv.