Nå foregår det nesten ikke tuberkulosesmitte i Norge, og WHOs eksperter mener at Norge kan bli et av de første land til å eliminere tuberkulose. Er det virkelig realistisk? Og er det verdt prisen?

Preben aavitsland

Tuberkulose er en lite smittsom sykdom. Hvis en pasient i det hele tatt smitter andre, er det gjerne husstandsmedlemmer. Noen få smittede blir syke ganske raskt, men de fleste får bare en latent eller "sovende" infeksjon; bakteriene holdes i sjakk av immunforsvaret uten å gjøre noen skade. Dette gjelder over to milliarder mennesker, og de fleste av dem vil dø av andre årsaker uten å vite om bakteriene. Men svekkes immunforsvaret i løpet av livet, kanskje mange tiår etter smitten, kan sykdommen bryte ut. Det kan skje når pasienten blir gammel, får immunsvekkende sykdom (som hiv-infeksjon eller diabetes) eller må ta immunsvekkende legemidler (som cellegift og visse legemidler mot revmatisme). Da svekkes balansen mellom bakterier og immunforsvar, og sykdommen bryter ut.

Lungetuberkulose er den vanligste sykdomsformen. Symptomene kan komme snikende. Hoste i mange uker, etter hvert med blodtilblandet oppspytt er vanligst. Noen merker også vekttap, nedsatt allmenntilstand, feber og nattesvette, brystsmerter og tungpust. Et røntgenbilde av lungene vil avsløre diagnosen. Andre pasienter får tuberkulose i ledd, ryggsøyle, nyrer eller andre organer. Det er bare lungetuberkulosen som kan smitte videre.

Afrikanere i Norge har faktisk høyere risiko for å få tuberkulose enn det nordmenn hadde for hundre år siden.

For hundre år siden fikk 300 av 100.000 nordmenn tuberkulose hvert år. Nå er tallet bare seks. Men sykdommen er skjevt fordelt. Bare 1 av 100.000 personer født i Norge får sykdommen hvert år. Blant innvandrere er risikoen opptil flere hundre ganger høyere. Afrikanere i Norge har faktisk høyere risiko for å få tuberkulose enn det nordmenn hadde for hundre år siden. Over 80 prosent av tuberkulosetilfellene er hos innvandrere.

Dette er forståelig gitt sykdommens utvikling fra latent infeksjon. Nordmenn er født og oppvokst i et land der det knapt finnes smittekilder. Veldig få blir dermed smittet og får "sovende" bakterier i kroppen. Derfor får de heller ikke sykdommen selv om de skulle få svekket immunforsvar. De få norskfødte som nå får tuberkulose, er gjerne veldig gamle. De ble smittet for en mannsalder siden, men sykdommen bryter ut først nå som immunforsvaret er svekket av alderdom.

Mange innvandrere, derimot, har vokst opp i land med høyt smittepress av tuberkulose. Mange av dem hadde meg seg "sovende" bakterier i kroppen da de flyttet til Norge. Så etter noen år bryter sykdommen ut. Heldigvis stilles diagnosen raskt hos de fleste slik at behandlingen kommer i gang før pasientene har smittet andre. Ved Folkehelseinstituttet DNA-testes tuberkulosebakteriene fra alle pasienter, og profilen lagres. Man finner da som regel unike DNA-mønstre (som altså ikke finnes i DNA-registeret fra før), som tegn på at pasientene ikke er smittet av andre personer her i landet, men har hatt med seg bakteriene fra hjemlandet. Det betyr faktisk at det nå nesten ikke foregår smitte av tuberkulosebakterier mellom mennesker i Norge.

Innsatsen må videreføres. Fastlegene må oppdage tuberkulosepasienter enda tidligere. Det er utfordrende, for sykdommen er nokså ukjent for vanlige leger i Norge. Enhver lege må huske at en pasient, og særlig en innvandrer fra Afrika, Asia eller Øst-Europa, som har langvarig hoste, vekttap, feber, nattesvette og nedsatt allmenntilstand, kanskje har tuberkulose. Er dette virkelig diagnosen, må pasienten raskt til sykehus, og familiemedlemmer og andre nærstående må undersøkes for mulig smitte. Behandlingen tar et halvt år, men allerede etter et par uker er pasienten ikke lenger smittsom og kan reise hjem og gå tilbake til skole eller jobb.

Dette høres greit ut. Men det er en stor, mørk sky i horisonten. Stadig flere tuberkulosepasienter verden over er smittet med bakterier som ikke påvirkes av standardbehandlingen. Bakteriene er resistente. Da kreves tøff behandling i to år med dyre legemidler, uten garanti om helbredelse. I Norge gjelder dette bare en håndfull pasienter i året, men antallet vil øke fordi tuberkulose i Norge bare er en liten avlegger av tuberkulose i verden. Likevel ligger det meste til rette for at vi med dagens innsats fortsatt vil være et nesten tuberkulosefritt land.

Den globale tuberkuloseepidemien er sammenvevd. Derfor er det nokså utopisk å eliminere tuberkulose i Norge. Av verdens over to milliarder med "sovende" tuberkulosebakterier i kroppen, bor noen titusener i Norge. Skal vi eliminere sykdommen i Norge, må vi finne alle disse og behandle dem før sykdommen kanskje bryter ut, vel vitende om at rundt 90 prosent av dem ville sluppet sykdom også uten en sånn "for sikkerhets skyld-behandling". Tiltaket innebærer en massiv innsats for å innkalle, undersøke (med en hudtest som avslører "sovende" tuberkulosebakterier) og registrere hundretusener av innvandrere fra land med mye tuberkulose og et sikkert system for å undersøke nye innvandrere.

Alternativet er å konsentrere seg om det lille mindretallet av innvandrerne som faktisk uvikler tuberkulose. Noen av dem vil bli fanget opp i helsetjenesten på vanlig måte, men mange først etter uker og måneder med symptomer. Skjerpet årvåkenhet i helsetjenesten kan i mange tilfeller redusere denne forsinkelsen. Noen vil gå lenger og intensivere letingen etter syke med en regelmessig helsekontroll, inkludert skjermbildeundersøkelse, av innvandrere fra visse deler av verden, på samme måte som nordmenn jevnlig ble undersøkt i tiårene etter andre verdenskrig. Et slikt etnisk basert screeningprogram vil imidlertid være dyrt og trolig kontroversielt.

Kostnadene vil bli store hvis vi ikke er fornøyd med å ha minst tuberkulose i verden, men vil gå for en symboltung og fullstendig utrydding av sykdommen i landet.