Det er overskyet vær og stålgrå dønninger utenfor Lillesand. I en lettbåt sitter den tyske matrosen Jonny Simonsen og ror sammen med fire andre. Klokka er 11.30 og datoen er 8. april 1940. Akterut har de sitt eget lasteskip Rio de Janeiro, og forut ruver den fremmede ubåten som har kommandert skipet til å stoppe.

Ubåten heter Orzel og er polsk. Den opererer fra Storbritannia, og mannskapet er revansjelystne etter at landet deres året før ble overrent av Nazi-Tyskland. De vet ikke at lasteskipet foran dem har 313 tyske soldater, 73 hester, seks kanoner og 71 kjøretøyer stuet under dekk. Men de synes det er mistenkelig at Rio de Janeiro befinner seg så langt nord. Derfor har de kommandert tyskerne til å sende over en lettbåt med skipspapirene.

Anita Haagensen vendte ikke hjem til Sørlandet før hun var voksen, etter å ha bodd i Tyskland, USA og Canada. Motviljen hun merket mot tyskerbarna i 1950-årene er nå helt borte. Foto: Torgeir Eikeland

Mistenksomheten er berettiget. Tyskerne er på vei til Bergen for å delta i invasjonen av Norge 9. april.Dette siste vet matros Jonny Simonsen og de andre som sitter og ror mot ubåten.

Men de hører ikke torpedoen som er på vei mot skipet deres. Torpedoen skal gjøre slutt på 183 tyske liv, og for Jonny kommer den til å forandre alt.

— Nei, hadde ikke torpedoen kommet hadde jeg ikke sittet her i dag, sier Anita Haagensen. Hun sitter i stua hjemme på Horrisland i Øvrebø og blar i Jonny Simonsens album fra krigen. Anita er født i Kristiansand i 1941, og Jonny Simonsen er hennes far.

Gjennom lufta fløy jernplater, kanoner og vrakdeler.

— Far var veldig flink til å skrive, sier hun. Fædrelandsvennen har fått tilgang til Simonsens dagbok. De kortfattede notatene beskriver hvordan han opplevde å se Rio de Janeiro synke og eksplodere.

«Ubåten lå 3-400 meter fra oss. Torpedoen slo inn på styrbord side. Den gikk rett gjennom kullageret. Men den eksploderte ikke. Rio de Janeiro fikk slagside mot styrbord og ble slik liggende. Menneskene om bord hoppet ut i det kalde vannet. Den dagen holdt det 2 grader celsius. Det var hyling og roping, for hver og en ville bli reddet. De stakkars karene. Jeg vil aldri glemme synet. Klokken 12.00 kom et norsk sjøfly og kretset over oss. Det var bevæpnet med maskingevær. Men det skjøt ikke på ubåten. Ubåten dykket straks. Vi reiste masten i redningsbåten vår og begynte redningsarbeid. Vi fisket opp dem som lå i vannet. Vi fisket opp 18 soldater, og rundt klokka 13.00 kom den andre torpedoen. Den fikk vi mens ubåten var neddykket. Ett sekund senere sprang skipet i lufta. Nå var det ute med Rio de Janeiro. Gjennom lufta fløy jernplater, kanoner og vrakdeler. Ja, til og med brød. »

172 ble reddet fra Rio de Janeiro, og mange av disse ble internert av norske myndigheter.

De overlevende fra Rio de Janeiro ble fraktet til Valle. Rødekorsflagget ble heist i Valle sentrum for å vise at det var krigsfanger i området. Foto: Fra Setesdalsmuseets samlinger.

— Min far var en av dem som ble sendt til Valle. Det var her han så min mor for første gang, sier Anita Haagensen.Tyskerne hadde inntatt Kristiansand dagen etter torpederingen, og store deler av lokalbefolkningen ble evakuert på grunn av kampene. En av dem som ble sendt til sikkerhet i Setesdal var 18 år gamle Astri Theland. Her ble hun satt i arbeid for å forpleie de internerte tyskerne.

— Jeg tror hun skrelte poteter, og det var her de første gang fikk se hverandre. Men det var først senere de snakket sammen, forteller Anita Haagensen.

Ble kjent med Astri Theland. Gikk spasertur om ettermiddagen.

Observasjonen av ungjenta med krøllene er ikke nevnt i Jonnys dagboknotater. Han forteller derimot at han slippes fri, og at han og kameratene fra Rio de Janeiro blir satt i tjeneste for Kriegsmarine i Kristiansand.

— Far snakket dansk. Han kom fra Flensburg som lå like på grensen til Danmark, og halve familien var danske. I Kristiansand fikk han etter hvert navnet «Dansken», og han hadde mange norske bekjente. Han hadde vel blitt skutt hvis han hadde blitt tatt da han hørte på BBC sammen med dem, sier Anita Haagensen.

Det kan ha vært språkferdighetene som 26. mai 1940 hjalp Jonny å oppnå kontakt med den pene jenta han hadde sett i Valle måneden før. I dagboka står det om denne dagen:

Jonny Simonsen var forlagt på Festung Odderøya. Her er det oppstilling for en admiral som kommer på besøk i 1943. Foto: Ukjent.

«Solskinn. Fikk karbonade til middag. Garantert fra en gammel hest. Svært seig. På land om ettermiddagen. Ble kjent med Astri Theland. Gikk spasertur om ettermiddagen. Om kvelden var vi på kino. En flott dag. » Noen dager senere faller Jonny ned fra en knaus og havner på St Josephs hospital. Astri besøker ham nesten daglig de 17 kjedelige dagene han ligger der. De to forelsker seg samtidig som norske styrker fremdeles slåss mot tyskerne i Nord-Norge. Først 6. juni er kampene slutt.

Astri og Jonny fotografert i september 1940 samme dag som de giftet seg. Foto: Ukjent

— Mor hadde ikke tanke for noe politisk den gang. Det hadde ikke far heller, sier Anita Haagensen. Om ikke matros Simonsen hadde alvorlige nasjonalsosialistiske meninger, hadde han tilsvarende seriøse hensikter når det gjaldt Astri. I dagboka for 11. august står det: «Forlovelse med Astri Theland i Kristiansand. Vi var svært lykkelige. »

Vi merket at folk ikke likte oss, men vi kunne ikke forstå hvorfor.

Året etter blir Anita født. Men allerede før jul 1941 blir mor og barn sendt til Tyskland for å bo hos Jonnys familie. Den unge moren vet ikke at hun aldri mer skal bo i Norge.

— Vi fikk tysk statsborgerskap med en gang, og jeg kom ikke tilbake til Kristiansand før i 1950 da jeg var ni år. Den sommeren lærte jeg norsk, forteller Anita. Med på sommerferien var også lillebroren som hadde blitt født i 1946. — Vi merket at folk ikke likte oss, men vi kunne ikke forstå hvorfor. Mor ble svært opprørt da folk kom med slengbemerkninger mot oss, sier Anita.

Faren fikk ikke lov til å vende tilbake til Norge før i 1952, da familien igjen var i Kristiansand på ferie.

— Han tok motviljen mot oss svært tungt, for han kunne ikke forstå at han hadde gjort noe galt. Snarere tvert imot, sier Haagensen.

Familien merket også en kjølig holdning fra morens familie i Kristiansand. Den gjorde at hun siden foretrakk å reise til Danmark på sommerferie i stedet for å dra til Kristiansand

På fritiden gikk de tyske marinegastene på sigthseeing i byens nærområder. Her er Jonny Simonsen (t.h.) og kameraten Gratz på besøk hos general Wergeland i Ravnedalen i 1942. Foto: Ukjent

— Senere fikk jeg vite at det hadde vært ganske vanskelig for bestemor. To av de fem døtrene hennes fikk barn med tyske soldater, forklarer Haagensen.I det andre tilfellet ble barnefaren sendt til Østfronten hvor han forsvant.

— Men far var heldig. Fordi han snakket dansk fikk han jobbe som tolk ved havnekontoret. Derfor ble han værende i byen hele krigen, sier Anita.

Du kommer til et punkt i livet hvor du må stå for den du er.

Bitterheten over den kjølige mottagelsen i Kristiansand fikk Jonny til å vende blikket over Atlanteren. I 1954 emigrerte hele familien til Canada.

— Der fikk vi tydelig beskjed om at vi ikke måtte fortelle andre nordmenn at vi hadde hatt noe med tyskerne å gjøre. Og det gikk jo lett siden far snakket dansk. Siden havnet vi i New York, forteller Anita. Her giftet hun seg i 1959 med en mann fra Mandal, og sammen vendte de i 1970 hjem til Sørlandet.

— Vi kjøpte denne gården her på Horrisland. Her i bygda sto motstandsbevegelsen sterkt, og jeg visste ikke hvordan det ville bli mottatt om folk fikk vite hvor jeg kom fra. Derfor holdt vi det hemmelig, sier Anita.

— Men etter hvert bestemte jeg meg for å være åpen om det. Du kommer til et punkt i livet hvor du må stå for den du er. Bakgrunnen din og hvor du kommer fra kan du jo ikke noe for, sier hun.

Astri har lånt Jonnys marineuniform. Bildet er tatt i Tyskland i 1944. Foto: Ukjent

Hun har heller ikke hatt noen negative opplevelser etter at hun i voksen alder sto fram som «tyskerbarn». Kontakten med familien i Kristiansand er også god, samtidig som hun ofte besøker slekt og venner i både Tyskland og Amerika.Men moren fikk aldri oppleve samfunnets forsoning med tyskerbarna og mødrene deres.

— Mor lengtet alltid hjem. Men hun ble kreftsyk nesten samtidig med at vi flyttet hjem til Norge. Vi fraktet henne på båre hjem, og hun døde her på gården i 1972. Noe av det siste hun sa var at «du må love at jeg skal begraves på Kristiansand kirkegård, sier Anita Haagensen.

Slik fikk Astri komme hjem til slutt, til byen hun ikke kunne bo i fordi hun ble forelsket i en tysk soldat.

Varselet om krigen

Mandag 8. april 1940 blir den fredelige sørlandsbyen Lillesand et ufrivillig midtpunkt i forspillet til invasjonen av Norge. Det er også historien om varselet som blir ignorert.

To dager tidligere, lørdag 6. april, i ly av nattemørket, forlater flere handelsskip den tyske havnebyen Stettin. Blant fartøyene er lasteskipet Rio de Janeiro. Fartøyene stevner ut i Østersjøen og setter så kursen vestover. Målet til Rio de Janeiro er Bergen. Planen er at lasteskipet skal ankomme Vestlandets hovedstad med forsterkninger og utstyr straks tyske krigsskip har erobret byen.

Formiddagen 8. april er kystvaktstasjonen på Justøy bemannet av Tønnes Karlsen og Karl Govertsen. Oppgaven er å holde øye med skipstrafikken i Skagerrak og melde aktiviteten videre til marinestasjonen i Marvika i Kristiansand. Klokken 10.45 observerer Karlsen og Govertsen et ski p som seiler vestover utenfor den norske territorialgrensen. Få minutter senere oppdager de tårnet på en ubåt. Marvika varsles umiddelbart. En time senere blir de vitne til at den polske ubåten Orzel avfyrer torpedoer mot Rio de Janeiro. Eksplosjonen og trykkbølgen er enorm. I husene i Lillesand gynger lysekronene og små gjenstander faller ned fra kommodene og knuses på gulvet.

Lokale fiskere begir seg straks til havaristedet og starter med å redde skipbrudne. Snart begynner overlevende, sårede og døde å strømme i land i Lillesand, Gamle Hellesund og Kristiansand. Politifullmektig Nils Onsrud i Lillesand blir umiddelbart mistenksom . Selv om de skipbrudne hevder at Rio de Janeiro er et fredelig handelsskip, er det noe som ikke stemmer. Nesten alle er i uniform, det er åpenbart tyske soldater. Noen av dem har våpen. Så forteller noen soldatene ubetenksomt at de er på vei til Bergen for å hjelpe nordmennene.

Onsrud varsler de militære i Kristiansand og Justisdepartementet. Politifullmektigen føler han ikke blir tatt på alvor i telefonsamtalene. Forstår de ikke at det er en tysk invasjon nær forestående?

Han bestemmer seg for å avvæpne tyskerne. Onsrud drar hjem og skifter til paradeuniformen. Den ligner til forveksling en tysk admiraluniform. Deretter marsjerer han forbi de tyske soldatene, stopper opp og kommanderer høyt og bestemt på tysk «Samtlige våpen her». En tysk offiser gjentar ordren og soldatene begynner straks å levere inn våpnene sine. Dermed blir Onsrud den første nordmann som avvæpner tyske soldater på norsk jord.

I mellomtiden har befolkningen i Lillesand gjort de kan for de våte og forfrosne tyskerne. De får ulltepper, varm drikke og mat. Byens butikker tømmes for sko, undertøy, sokker, bukser og jakker. Tyskerne er tydelig rørt over hjelpsomheten og omtanken.

Lillesand kommune sender 20. april en regning på 7.019,82 kroner til det tyske konsulatet i Kristiansand for utgifter — blant annet mat, klær, sko og støvler - i forbindelse med havariet. Beløpet blir betalt uten innvendinger to uker senere.

Om kvelden 8. april kommer det 40 soldater fra Kristiansand for å internere mannskapet og soldatene. Turen går først til Birkeland og deretter til Valle i Setesdal. 15. april kapitulerer den norske hæren i Setesdal og de overlevende fra Rio de Janeiro slippes fri fra fangenskap.

_Kilder: Da krigen kom til Lillesand - Den dramatiske torpederingen av «Rio de Janeiro» 8. april 1940 av Kristen Taraldsen.

Artikler i Fædrelandsvennen._