Min første reaksjon da jeg hørte om Martin Johnsrud Sundby-saken, var: Denne slipper du ikke unna, Røste.

Det gjorde han. Gjør han det igjen?

Det bør ikke være slik at den som har det øverste ansvaret, alltid skal måtte gå av, uansett alvorlighetsgrad. Men noen ganger er det som skjer, så alvorlig at det er rimelig å reise spørsmålet. Som nå. Norsk langrenn er brakt i mistillit, verdens to beste løpere har brutt dopingbestemmelsene og systemfeil har vært en viktig årsak i begge tilfellene.

Tre tomme ord

– Vi tar ansvaret, sier Røste, før han henviser til langrennskomiteen.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

Det er da man lurer på hva disse tre ordene – vi tar ansvaret – betyr, for Røste og for idrettsledere ellers.Sagt på en annen måte: Hvilken betydning har ansvar når det ikke får noen konsekvenser at ansvaret ikke følges opp?

I Sundby-saken tok Skiforbundet ansvar på den måten at de vil erstatte Martin Johnsrud Sundbys tapte inntekter fra de rennene der han er blitt fradømt plasseringene. (Og da skal det bli interessant å se hvordan de beregner Johaugs tapte inntekter. For hun får vel erstatning, hun også?)

(for abonnenter)

En viktig forskjell

Det er forskjell på ansvar og skyld, og dette er ikke bare språklig flisespikkeri. Å påta seg skylden for noe, trenger ikke å inneholde noe annet enn en unnskyldning, hvor beklagelig det enn kan være. Legen i Livigno hadde skylden. Han følte også at han hadde et ansvar og gikk av.

Men når det skjer noe riktig alvorlig i en organisasjon, må også den øverste ansvarlige stå til svars. Ellers vil betegnelsen ansvar bare være tomt ordgyteri.

Vi har alle vært i en organisasjon, på jobben eller i frivilligheten, der noen har ansvaret. Kanskje har vi hatt det selv.

Det har aldri vært tvil om hva det betyr. Å påta seg ansvar betyr å ta følgene dersom noe går alvorlig galt.

Tre måneder etter at Erik Røste i sommer sa "vi tar ansvaret" (Sundby-saken), sier han det nå igjen.

Måten han gjorde det på i Sundby-saken, var å få nedsatt en uavhengig granskningsgruppe. Nølende, for først sa han at langrennskomiteen skulle se på saken. Det gjør de ennå.

År og måneder gikk

Her kommer det alvorlige: Sundby-saken ble kjent for Skiforbundet halvannet år tidligere. På hvilken måte tok Røste ansvaret den gangen? Gikk han av? Iverksatte han nye tiltak for å hindre at det igjen skulle skje at en enkelt legetabbe ødela karrièren for en utøver? Initierte han en systemendring?

Nei, Skiforbundet satset på at det ville gå over, at Sundby ikke ville bli dømt.

Hva ville en ansvarlig skipresident ha gjort?

Tatt tak i saken med en gang, fått bruken av astmamedisiner undersøkt til bunns og presset frem endringer som gjorde en gjentagelse umulig.

Eller kanskje allerede da: Gått av

Hadde skipresidenten vært sitt ansvar bevisst, kunne vi i dag – lenge før Johaug-saken i det hele tatt oppsto – hatt et system som gjorde leppekremsaken umulig.

En ansvarlig president – Røste eller en ny – ville kanskje ha valgt å følge svenskenes eksempel etter dopingtabben i Sotsji. I Sverige må nå to leger godkjenne medikamentene som løperne får.

At to leger ville ha oversett dopingadvarselen på leppekremen i Italia, er bortimot usannsynlig.

I arbeidslivet

Ledere i arbeidslivet har en arbeidsinstruks der ansvaret er beskrevet. Jeg har selv vært i en slik posisjon i perioder, og jeg har sett det som en selvfølge at jeg må gi opp stillingen dersom jeg ikke håndterer det ansvaret jeg er blitt pålagt.

Bare slik kunne mine arbeidsgivere sikre at jeg gjorde jobben min.

Også i politikken ser vi at den ansvarlige må gå av hvis situasjonen er alvorlig nok.

Det bør ikke være annerledes i organisasjonslivet. Når ansvar er plassert, må ansvaret følges opp.

En organisasjon der ansvaret har smuldret opp, er sjelden en god organisasjon.

Hør siste episode av Aftenpodden Sport: Johaug-saken, mysteriet rundt kremen i Livigno og et hatoppgjør uten futt.