«München» baserer seg på de autentiske hendelsene under sommerolympiaden i München, Tyskland i 1972, da medlemmer av den palestinske organisasjonen Svart September myrdet 11 idrettsutøvere fra Israel.
Ifølge Jonas' bok har flere kilder, blant annet innen det israelske militære, opplyst at det fra israelsk hold ble nedsatt en hemmelig gruppe under Mossad (dette er aldri blitt bekreftet av Israel), hvis oppgave var å oppspore og eliminere et visst antall palestinere som — angivelig - skulle ha stått bak terroren. De fleste var bosatt i store europeiske byer.
Det er dette hevntoktet, etter «Øye for øye»-prinsippet, «München» skrur seg om.
Den kan ses på som en tredelt film: Som en form for politisk tilbakeskuende reportasje. Og slik sett er den i balanse, hårfint, for utgangspunktet er sett fra israelsk hold.
Men Spielberg lar alle fronter komme til tale, alle får spille ut sine kort: Sine sympatier, sine overbevisninger, sine visjoner, sin blindhet og sin fordommer.
Det er en spenningsfilm, med en spenningsstruktur som ligger tett opptil 1970-tallest intelligente spenningdramaer/thrillere, som «The Day of the Jackal» (1973) og «Three Days of the Condor» (1975).
Og den er et psykologisk drama: Han som blir utnevnt til sjef for denne aksjonen, seksogtyveårige Avner (australske Eric Bana), skifter langsomt personlighet. Han forråes, for ikke å si forråtnes: Han tar opp i seg bevegelsene, holdningen, nesten identiteten til dem han er satt til å oppspore og drepe.
Om vi nå utvider perspektivet, kan vi også ane det det syndromet vise seg i våre dager, i Vestens jakt på og eliminering av terrorister.
Sum: Selv om den er for lang (2 timer, tre kvarter), er dette Spielbergs sterkeste, dypeste og modigste verk siden hans «Schindlers liste» fra 1993. München
USA 2005
Regi: Steven Spielberg
Manus: Tony Kushner, Eric Roth, George Jonas
Skuespillere: Eric Bana, Daniel Craig, Ciaran Hinds, Geoffrey Rush, Michael Lonsdale