Det var i sin nyttårstale i 2007 at statsminister Jens Stoltenberg for første gang snakket om Regjeringens «månelanding».

— Innen syv år skal vi få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det er vår månelanding, sa han.

Men fullskala C02-rensing i Norge har latt vente på seg. I 2006 undertegnet Statoil og Olje- og energidepartementet en gjennomføringsavtale om håndtering av CO2 på Mongstad, og i 2012 åpnet Teknologisenter Monstad – verdens største senter for testing og forbedring av CO2-fangst teknologier.

Men Stoltenbergs planer om et fullskala C02-renseanlegg på Mongstad har gått på milliardsprekker og blitt utsatt flere ganger. I perioden 2007–2012 har staten samlet brukt 7,4 mrd. kroner til CO2-håndteringsprosjektene på Kårstø og Mongstad.

Riksrevisjonen har undersøkt statens arbeid med CO2-håndtering, og la tirsdag frem en rapport som kritiserer planleggingen.

Koster mer enn det smaker?

Riksrevisjonen merker seg de store kostnadsøkningene på Mongstad, og spør seg om det koster mer enn det smaker:

«Etter Riksrevisjonens oppfatning utgjør de høye kostnadene en risiko for at utbyttet av satsingen på CO2-håndtering ikke vil stå i forhold til den økonomiske innsatsen».

Og videre peker de på at de høye kostnadene «øke risikoen for at CO-håndtering for kull- og gasskraftverk ikke vil vinne frem som klimatiltak.»

Dessuten mener de at de høye kostnadene kan skremme utenlandske selskaper fra å bli med i prosjektet, og viser blant annet til at to utenlandske kraftselskaper valgte ikke å videreføre samarbeidet etter planleggingsfasen.«Riksrevisjonens oppfatning er det en risiko for at TCM DAs (Teknologisenteret på Mongstad, journ.anm.) betydelige gjeld og høye driftskostnader kan redusere industrielle aktørers interesse for å bidra med finansiering, skriver Riksrevisjonen.

Undervurderte kompleksiteten

Riksrevisjonen mener det i 2006 ble undervurdert hvor komplekst prosjektet egentlig var.

Dette har ført til høyere kostnader og lengre gjennomføringstid.

De viser blant annet til at det har vist seg «svært komplisert» å planlegge og bygge fangstanlegg i stor skala nær et raffineri og kraftvarmeverk. Dette fordi selskapet som eier og driver kraftvarmeverket, DONG Generation Norge AS, ikke har incentiver for å bidra til fangstprosjektene.

De skriver videre at det er er få virkemidler for en god kostnadsstyring og rask fremdrift .

Avtalene som Olje— og energidepartementet har inngått med Statoil vesentlig begrenser statens styringsmuligheter og muligheter for å kontrollere pengebruken. Gassnova, som er statens foretak for CO2-håndering, har begrenset innflytelse på kostnadene.

Avtalene mellom Statoil og Gassnova krever enighet mellom de to. Dermed kan ikke staten overstyre Statoil hvis de for eksempel ønsker å redusere kostnadene.Riksrevisjonen mener også det er lite gunstig at Statoil leder styringskomiteen i planleggingen av fullskalafangst på Mongstad og samtidig er prosjektleder, når staten dekker alle kostnadene.

– Statoil er gitt for få insentiver til en effektiv gjennomføring av fullskala-prosjektet. Det er nødvendig at departementet vurderer tiltak for å utøve bedre kostnadsstyring og medvirke til effektiv framdrift, sier Kosmo.

Dessuten mener Riksrevisjonen at ordningen der de involverte selskapene kan få skattefradrag for investeringer i forskningstjenester, også kan ha bidratt til at kostnadene er blitt høye.