Det var i sin nyttårstale i 2007 at statsminister Jens Stoltenberg for første gang snakket om Regjeringens «månelanding».
— Innen syv år skal vi få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det er vår månelanding, sa han.
Men fullskala C02-rensing i Norge har latt vente på seg. I 2006 undertegnet Statoil og Olje- og energidepartementet en gjennomføringsavtale om håndtering av CO2 på Mongstad, og i 2012 åpnet Teknologisenter Monstad – verdens største senter for testing og forbedring av CO2-fangst teknologier.
Men Stoltenbergs planer om et fullskala C02-renseanlegg på Mongstad har gått på milliardsprekker og blitt utsatt flere ganger. I perioden 2007–2012 har staten samlet brukt 7,4 mrd. kroner til CO2-håndteringsprosjektene på Kårstø og Mongstad.
Riksrevisjonen har undersøkt statens arbeid med CO2-håndtering, og la tirsdag frem en rapport som kritiserer planleggingen.
Koster mer enn det smaker?
Riksrevisjonen merker seg de store kostnadsøkningene på Mongstad, og spør seg om det koster mer enn det smaker:
«Etter Riksrevisjonens oppfatning utgjør de høye kostnadene en risiko for at utbyttet av satsingen på CO2-håndtering ikke vil stå i forhold til den økonomiske innsatsen».
Og videre peker de på at de høye kostnadene «øke risikoen for at CO-håndtering for kull- og gasskraftverk ikke vil vinne frem som klimatiltak.»
Rødgrønn «månelanding» blir stadig dyrere
Dessuten mener de at de høye kostnadene kan skremme utenlandske selskaper fra å bli med i prosjektet, og viser blant annet til at to utenlandske kraftselskaper valgte ikke å videreføre samarbeidet etter planleggingsfasen.«Riksrevisjonens oppfatning er det en risiko for at TCM DAs (Teknologisenteret på Mongstad, journ.anm.) betydelige gjeld og høye driftskostnader kan redusere industrielle aktørers interesse for å bidra med finansiering, skriver Riksrevisjonen.
Undervurderte kompleksiteten
Riksrevisjonen mener det i 2006 ble undervurdert hvor komplekst prosjektet egentlig var.
Dette har ført til høyere kostnader og lengre gjennomføringstid.
De viser blant annet til at det har vist seg «svært komplisert» å planlegge og bygge fangstanlegg i stor skala nær et raffineri og kraftvarmeverk. Dette fordi selskapet som eier og driver kraftvarmeverket, DONG Generation Norge AS, ikke har incentiver for å bidra til fangstprosjektene.
De skriver videre at det er er få virkemidler for en god kostnadsstyring og rask fremdrift .
Avtalene som Olje— og energidepartementet har inngått med Statoil vesentlig begrenser statens styringsmuligheter og muligheter for å kontrollere pengebruken. Gassnova, som er statens foretak for CO2-håndering, har begrenset innflytelse på kostnadene.
Kaster bort millioner på konsulenter og damp
Avtalene mellom Statoil og Gassnova krever enighet mellom de to. Dermed kan ikke staten overstyre Statoil hvis de for eksempel ønsker å redusere kostnadene.Riksrevisjonen mener også det er lite gunstig at Statoil leder styringskomiteen i planleggingen av fullskalafangst på Mongstad og samtidig er prosjektleder, når staten dekker alle kostnadene.
– Statoil er gitt for få insentiver til en effektiv gjennomføring av fullskala-prosjektet. Det er nødvendig at departementet vurderer tiltak for å utøve bedre kostnadsstyring og medvirke til effektiv framdrift, sier Kosmo.
Dessuten mener Riksrevisjonen at ordningen der de involverte selskapene kan få skattefradrag for investeringer i forskningstjenester, også kan ha bidratt til at kostnadene er blitt høye.