Ellen A.W. Sunde, Anja Lauvdal og Vilde Ilkama Nupen kommer fra Sørlandets minste småbyer, fra Flekkefjord i vest til Tvedestrand i øst. De kommer fra Stjerner i sikte og en drøm om å bli drillpike. Fra klassisk piano, klassisk gitar, fiolin, barnekor og althorn i skolekorpset.
Og de er alle tre, hver på sin kant, i ferd med å rydde seg en solid plass blant respekterte musikere i Norge. De har kanskje ikke kommet like langt i karrieren alle tre. Og kanskje har de ikke vært lenge nok i bransjen til å bli kalt en suksess ennå. Likevel har de alle opplevd å bli svært godt mottatt, med til dels overveldende anmeldelser, av både innspilt materiale og konserter. Så vi gjør det likevel.
— Vilde klarer å blande klubbmusikk med pop og litt mer artsy greier. Og så har hun denne fantastiske stemmen. I tillegg synes jeg hun skriver veldig fine tekster.
Ellen om Vilde (Sgrow)
Turné, plateinnspilling og Rockefeller
Den dagen vi har avtalt å møte dem, utenfor konsertstedet Blå i Oslo, der de alle tre bor, har Ellen akkurat kommet hjem fra turné i England og Tyskland, Anja kommer rett fra studio der hun har spilt inn en ny plate, mens Vilde to dager senere skal spille på Øyafestivalens Camp Indie på Rockefeller.
Vi spoler noen timer tilbake, til studioinnspilling i Propeller musikkstudio, som ligger i lokalene til en gammel mølle ved Akerselva i Oslo. I gården står noen musikere og spiller fotball. Inne står Anja Lauvdal (28) fra Flekkefjord og spiser is. Og nikker takten, mens tekniker Morgan Nicolaysen sørger for at trekkspillet til Ida Løvli Hidle balanserer godt med tuba, synt, perkusjon og trombone.
— Jeg husker da jeg hørte låta til Vilde på Urørt første gang, Closing In. Jeg var dødsimponert. Det var dritfett. Og jeg ble så glad da jeg hørte det var henne.
Anja om Vilde (Sgrow)
Anja er der med ett av sine fire bandprosjekter, Skadedyr. Det er litt pop, litt elektronika, litt jazz. Hun trenger forskjellige uttrykk for å komme videre, forklarer hun, for å teste ut ulike ting og komme fram til et helhetlig musikalsk produkt. Bandene hennes kompletterer hverandre, mener hun. Skadedyr teller 12 medlemmer og enda flere instrumenter. Mange av medlemmene traff hverandre på jazzlinja ved NTNU i Trondheim, anerkjent som landets beste utdanning innen utøvende jazz. Flere har også gått på Sund folkehøgskole, som også har jazzlinje.
En favoritt på festivalkontoret
I sommer spiller et av Anjas andre band, Broen, både på Øyafestivalen og Roskilde - og på Mandaljazz. Roskildes musikkbooker Stefan Gejsing har allerede avslørt at Broen har blitt en favoritt på festivalkontoret. Tidligere i år vant bandet Bylarms publikumspris, VGs musikkanmelder kalte liveforestillingen deres snål og sinnssvakt energisk - og musikken deres for akustisk gjørmetechno, sjøsyk indiejazz og korpsmusikk fra fremtiden. Anjas tredje band, trioen Moskus, har blant annet fått to Spelemanns-nominasjoner. Det fjerde er duoen Skrap, som blant annet turnerer gjennom Rikskonsertene med konserter for barn.
Skrap fikk forøvrig Norges største musikkpris tidligere i sommer, et jazzstipend på hele 500.000 kroner, som ble delt ut under Moldejazz. Det betyr at Anja Lauvdal ogHeida Karine Johannesdottir Mobeckskal skal lage et bestillingsverk som skal framføres på Moldejazz neste år, sammen med Trondheim Symfoniorkester.
Ba jenter gå hjem og øve
I 2002 ba musikkjournalist og forfatter Marta Breen jenter dra hjem og øve. I kjølvannet av Bylarm det året skrev hun i Dagbladet: «Vi har ennå ikke sett noen jenter innen elektronika og hip hop — to av sjangrene med størst publikumsappell akkurat nå» og: «En kvinnelig Beck - det hadde vært noe!» Etter det har det skjedd litt.
Ellen om Anja (Broen, Moskus, Skadedyr og Skrap)
— Stereotypien er en kvinnelig vokalist, med en mann som står bak og programmerer. Men nå ser vi en ny generasjon av musikere, unge kvinner som ser at det ikke er så vanskelig å ta kontroll selv, sier komponist, musiker, musikkprodusent og professor i elektronisk musikk ved Universitetet i Agder Jan Bang. Ved å ta den kontrollen, ved å jobbe estetisk med sitt eget prosjekt, også gjennom innspillingsdelen, når man lettere fram til kjernen i sitt eget arbeid, ifølge Bang.
Anja har alltid vært så utrolig flink. Noen kommer bare inn på både journaliststudiet og jazzlinja. Det er rett og slett irriterende for vanlig dødelige. Alt Anja gjør blir veldig interessant. Hun putter alt mulig inn i popmusikken, og det blir bra.
— Da kan det smelle kraftig. Da kan det bli originalt.
Jan Bang kjenner godt til både Vilde Ilkama Nupen og Ellen A. W. Sunde, og han har også hørt Broen til Anja Lauvdal. Han liker det han hører.
— Historisk har det vært få eksponenter for elektronisk musikk blant kvinner, få forbilder og linjer å følge. Internasjonalt har Björk hatt en viktig funksjon. Kate Bush også. Laurie Anderson. Her hjemme har vi for eksempel Susanna Wallumrød, Susanne Sundfør, Jenny Hval, Anneli Drecker, og ikke minst Maja Ratkje. Vi har norske kvinner som utmerker seg internasjonalt.
Vilde om Anja (Broen, Moskus, Skadedyr og Skrap)
Det betyr at unge musikere kan få et nettverk og noen å identifisere seg med, det blir et miljø. Vi har en ny generasjon nå, som har vokst opp med maskinen som kommunikasjonsverktøy, som ser på det elektroniske verktøyet som tilgjengelig og naturlig. I fjor fikk vi den nye linjen for laptopmusikk på UiA. Det er få plasser, mellom seks og åtte. I år fikk vi den første kvinnelige studenten, sier Bang.
Men selv om andelen kvinner øker i sjangeren, viste en opptelling i en masteroppgave for en tid tilbake at kvinner fortsatt kun utgjør 13,4 prosent av artistene innen elektronika. De tre er del av en liten eksklusiv gjeng, med andre ord.
Anja er involvert i så mange ting av veldig høy kvalitet, og det er utrolig imponerende. Det hun gjør er både interessant og eksperimentelt. Det er en kombinasjon av veldig alternativt og samtidig tilgjengelig.
Ville bli pianist
— Jeg har alltid hørt mye på elektronisk musikk, forteller Vilde Ilkama Nupen (27). Hun skulle bli klassisk pianist, hadde hun tenkt.
— Men da jeg skulle prøve å ta med meg pianoet inn i en låt, ble det faktisk litt kjedelig.
I dag har hun bandet Sgrow sammen med kjæresten, Kristoffer Lislegaard, som hun traff på NISS, Nordisk Institutt for scene og studio, nå Westerdals Oslo School of Arts, Communication and Technology. Vilde er på vokal, Kristoffer på elektronikk og barytongitar. Debutalbumet Terrors and Ecstasies kom i februar i år, og bandet har tidligere også gitt ut en EP. «Typisk «unorsk» med høy internasjonal kvalitet», skrev musikknettstedet musikknyheter.no blant annet.
— Kristoffer var en ren laptopmusiker, og det syntes jeg var spennende. Jeg begynte å lage musikk selv og ble glad i resultatet, sier Vilde.
— Jeg skjønte jo på et tidspunkt at jeg ikke hadde det som trengtes for å bli pianist. Det hadde med nerver og angst å gjøre, i forhold til å prestere perfekt foran et publikum, sier Vilde.
Anja om Ellen (Sea Change)
Visste ikke at hun kunne synge
Vilde bodde i Tvedestrand til hun var 12. Da flyttet familien til Kristiansand. Det var her hun fant instrumentet sitt.
— Jeg var faktisk ikke klar over at jeg kunne synge, før jeg møtte på audition til musikalen A Chorus Line på kulturskolen i Kristiansand da jeg var 15. Der fikk jeg synge en duett. Det var så gøy. En helt annen opplevelse enn å spille piano. Det var ikke så teknisk og prestasjonsbasert. Da jeg var 17, bestemte jeg meg for å satse på sangen, sier Vilde.
Det var faktisk min kjæreste som booket Ellens første konsert, på Caféteatret på Grønland. Han forklarte at det var en som het Sea Change og at det var fet musikk. Jeg var på Ellens releasekonsert, og det var så sinnssykt bra. Helheten, det kunstneriske uttrykket, og den ekspressive måten hun gir det fra seg på.
— Jeg gjorde alt mulig gjennom hele oppveksten, jeg sang masse, deltok i Stjerner i sikte, opptrådte på 17. mai og drømte om å bli drillpike, forteller Anja Lauvdal.
— Det var helt ok. Det var bare sånn det skulle være. Pappa var musikklærer og dirigerte barnekor i Flekkefjord. Dessuten drev han jazzklubb. Men jeg hadde aldri noe band. Det fantes på en måte ingen logisk måte å gjøre det på, forklarer Anja. Til slutt ble barnekoret åpningen hun trengte. Her fant hun bandet sitt. Det første. Men det holdt ikke med barnekorband for Anja Lauvdal. 16 år gammel flyttet hun fra Flekkefjord.
— Jeg hadde kanskje et behov for å bryte ut fra Flekkefjord.
Musikklinja
Alle de tre musikerne har bakgrunn fra musikk på Vågsbygd videregående skole. På musikklinja der byttet Anja hovedinstrument fra sang til piano. Og møtte June Hermansen - som etter hvert nektet å undervise henne.
— Det er June Hermansen jeg kan takke for at jeg er her i dag, sier Anja.
— June var pianolæreren min. Men hun mente på et tidspunkt at jeg trengte noe annet enn det hun kunne gi meg. Hun ga seg ikke før skolen fant en annen pianolærer til meg. Dessuten ga hun meg syntstativet sitt, legger hun til med et bredt smil.
June Hermansen husker godt både Anja og de to andre jentene fra Vågsbygd-tiden.
— Det er hyggelig å se disse tre flotte musikerne som har satset og jobber målbevisst og hardt med musikken sin, lykkes, sier Hermansen. Hun har vært lærer i musikkteori og piano ved Vågsbygd videregående skole i rundt 20 år.
— For mange er tiden her, hvor de får prøve seg innen ulike musikalske retninger og sjangre, startskuddet for en videre musikalsk utvikling. Det ser vi jo hos disse jentene. Det er flott at de gjør seg bemerket og får oppmerksomhet for sine kreative ferdigheter, sier hun.
Komponerer på soverommet
Ellen A.W. Sunde (28), med artistnavnet Sea Change, vokste også opp i Flekkefjord. Og flyttet derfra, omtrent på samme tid som Anja. Når vi treffer henne, er det bare dager siden hun kom hjem fra England og Tyskland, der hun har vært på lanseringsturné for det nye albumet sitt, Breakage, som hun har komponert og produsert på soverommet hjemme. Det er nemlig her hun sitter, alene med seg selv og laptopen, når hun komponerer og produserer musikken sin. Lo-fi elektronika. Drømmepop. Platen er forøvrig mikset av kristiansanderen Endre Kirkesola.
Vilde om Ellen
— Jeg har alltid drevet med musikk. Det var naturlig. Jeg merket bare at jeg var flink til det, forteller Ellen. Som alltid har vært for sjenert for sitt eget beste, som hun selv uttrykker det, en sånn loner som satt hjemme og skrev dikt og hørte på musikk. Og som alltid hadde skyhøye krav til seg selv.
— Hver gang jeg fikk en idé, tenkte jeg: Dette er for dårlig.
Flekkefjord løp hun fra, hun også. På Vågsbygd ble sangen hovedinstrumentet hennes. Senere løp hun også fra Universitetet i Oslo.
— Jeg hadde soset bort et år da jeg plutselig innså at jeg var på feil sted.
Hun endte på NISS, hun også, som Vilde.
Jeg er veldig imponert over stemmen til Ellen, den er helt særegen. Faktisk har jeg likt henne helt siden jeg hørte henne i Autumn Leaves på huskonsert på videregående. Og hun har blitt et lite forbilde. Hun har et uredd lydunivers, som kler stemmen hennes utrolig godt.
«Supremely confident debut»
Til NRK har Ellen A.W. Sunde sagt at debutalbumet hennes ble til på et tidspunkt da hun følte hun måtte løpe fra alt og alle. Hun har også sagt at hun komponerer best når hun føler seg litt melankolsk.
En loner er hun fortsatt, på godt og vondt. Men nå tror hun litt mer på resultatet. Og det kan hun ha grunn til, skal vi tro for eksempel det engelske musikkmagasinet Clash, som i januar kalte Breakage for «a supremely confident debut».
— Jeg hadde høye så krav til meg selv. Det var aldri bra første gang. Men så lærte jeg meg å gi litt faen. Da gikk det mye bedre, sier Ellen.
På lanseringsturneen reiste hun med band, med Hilmar Bergendahl Larsen og Jakob Jones. Nå er hun sliten og skal ha pause. Men etter sommeren skal hun i gang med å lage album igjen. Og i november spiller hun på Iceland Airwawes Music Festival på Island.
— Det er som Bylarm, bare enda mer internasjonalt, skyter Anja inn.
Hatet klassisk gitar
— Jeg er egentlig litt usikker på hvor den ekstreme interessen for musikk kom fra, undrer Ellen.
— Selv om begge foreldrene mine var interessert i musikk og moren min var teaterpedagog og veldig kreativ. Men det var bare veldig naturlig for meg å synge.
Hun spilte althorn også, i skolekorpset.
— Men jeg tenkte aldri på det som musikk, ler hun.
Gitar, derimot, var musikk. Det spilte hun fra hun var 13.
— Jeg spilte klassisk gitar, og jeg hatet det. Men jeg turte ikke si til gitarlæreren at jeg heller ville spille gitar og synge til, forteller hun. Ellen syntes de 50 meterne hun måtte gå med gitarkassa for å komme til musikkskolen var et mareritt.
— Hvis noen så at jeg gikk der med en gitar, ville de stoppe meg, og så ville de spørre meg om jeg spilte gitar, og så måtte jeg jo svare, og da måtte jeg jo si at jeg spilte klassisk gitar, forklarer hun.
Selv begynte ikke Ellen å komponere sitt eget materiale før hun var 21. Relativt sent, synes hun selv.
Betyr ikke at det er enkelt
— Det er en vanskelig vei å satse på musikken, men jeg har sett at det går an å leve av å være skapende og uttrykke seg, sier Vilde. - Jeg så pappa satse og klare det.
Faren er kunstneren Kjell Nupen, som døde i fjor vår. Moren er operasanger og sangpedagog Aino Ilkama.
— Jeg har aldri hatt motstand hjemmefra. Det betyr ikke at det er enkelt, men jeg trenger ikke ha det så flott. Jeg merker at det begynner å ta seg opp, selv om jeg ikke har så mye å skryte av som de to andre, sier hun beskjedent.
Satt mest og pratet
Vilde forteller om sanglæreren hennes på Vågsbygd, Tine Wulff, som presset henne til å gjøre sine egne ting og inspirerte henne til å skrive sine egne låter. Og læreren på NISS gjennom to år, Anne-Marie Giørtz, som hjalp henne å finne sitt eget uttrykk.
— Faktisk satt vi mest og pratet i timene. Anne-Marie lærte meg at det handler om formidling mer enn teknikk, forteller Vilde, som også har en bachelor i Musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo og en videreutdanning i Live Electronics fra Norges Musikkhøgskole.
Hun vil fortsette å lage og gi ut musikk. Der kommer hun ikke til å inngå noen kompromisser.
— Jeg skal holde på med musikk til jeg blir lei, slår hun fast. Men hvordan musikken hennes kommer til å utvikle seg, vet hun ikke.
— Det er klart, jeg elsker jo å spille piano. Akkurat nå er det det elektroniske uttrykket jeg bruker, men kanskje det kommer en mottrend, kanskje vil jeg ønske å gjøre mer organiske ting, vi får se, antyder Vilde Ilkama Nupen.
Så sinnssykt gøy
— Jeg synes det er så sinnssykt gøy, det jeg gjør akkurat nå, få lov til å turnere stadig nye steder, lage musikk, sammen med bra folk. Får jeg gjøre mer av det, er jeg fornøyd. Det er en drøm å kunne gi noe til folk. Alle som driver med kunstneriske uttrykk, tror jeg har lyst til det, sier Anja Lauvdal.
— For eksempel kunne jeg ha tenkt meg å gjøre filmmusikk. Og kanskje jobbe med visuell kunst. Jeg har så mye inni hjernen min, så mange prosjekter jeg gjerne vil realisere. Verden er stor, det er mye å ta fatt på, sier Ellen Amanda Wiulsrød Sunde.
Sagt om Sgrow (Vilde)
_Seig og fin vokal med et helt eget elektronisk univers. Det knitrer og bobler i denne låta. Utrolig fascinerende og utenomjordisk vakkert.
Mari Garås Monsson (P3) om Unearthly_
Det er bare noe så utrolig internasjonalt over det prosjektet her som jeg setter stor pris på, for det høres bare så svært ut og det høres så riktig ut. Og i mot egentlig alt av trender og sånn. Her skal det bare lages musikk og låtene skal være gode, og det får Sgrow til gang på gang.
Tete Lidbom (P3) om Closing In
Til tider dronete, maskinelt, urolig og kjølig, men vokalen kommer stadig tilbake gir musikken en varm sjarme og identitet.
musikknyheter.no
Sagt om Sea Change (Ellen)
Divinely spectral sounds.
Clash Magazine
Emotion recollected in devastating tranquility.
The Guardian
Songs linger like half-remembered dreams — meaning you’ll be thinking about her work long after the 3-5 minute mini-digital opuses have run their course.
MTV Iggy
Stemmen hennes er varm og fyldig og harmonerer godt med den kalde, minimalistiske elektronikaen. Et typisk nordisk lydbilde som oppleves som en blanding av Efterklang, Fever Ray og Bendik, uten at det går på bekostning av egen identitet. (...). Sea Change er for de fleste et nokså nytt og ukjent prosjekt. Det er derfor noe overraskende at det føles såpass etablert som det gjør. I tillegg til at det er godt utviklet musikalsk, har det også en tydelig visuell profil.
Gaffa.no
Sagt om Broen og Moskus (Anja)
Moskus sound like Norway’s latest young cult-status candidates.
The Guardian — John Fordham (UK)
«Mestertyven» er både frisk, dristig og eksperimentell, men samtidig forlokkende, iørefallende og tidvis beint ut morsom.
Klassekampen, Chris Monsen 5, 5/6 om Moskus