Jeg nektet. Unngikk samtaleemnet. Påsto at jeg ikke var en hundefyr. At jeg var en sånn som foretrekker kattens selvstendighet og «no bullshit»-holdning. Jeg ristet på hodet da jeg så hundeeierne i parken. Lo overbærende av dem som måtte hutre i kulda iført fillete fingervanter fordi en fjollete dachs skulle hente pinner.
Men jeg lot meg overtale. I årevis hadde min daværende samboer tryglet om at vi skulle skaffe oss hund. Og en sommer, mens vi bodde i Budapest, fant vi en ungarsk omplasseringshund på internett. En røff gatemiks. En ubestemmelig blandingsbikkje, med en brutal mishandlingshistorie. Dels schäfer, dels en drøss andre raser vi aldri hadde hørt om. En vakker, men lurvete sjel ved navn Twiggy, som ingen andre hadde lyst til å ta i.
Twiggy hadde bodd hos en alkoholisert ungarsk kvinne på landsbygda. Hun var blitt slått og nektet føde. En morgen da nabobikkja fikk mat, hoppet en utsultet Twiggy over gjerdet. Hun hang etter halsen og ble nær kvalt av sitt eget bånd. Det liknet et selvmordsforsøk. Naboene kontaktet politiet, og den radmagre schäfermiksen ble overlevert til organisasjonen Budadogs. De frivillige norske veterinærstudentene i Budapest opererte og reddet Twiggy. Etter noen uker var hun ikke like syltynn som 70-talls-fotomodellen hun ble oppkalt etter.
En glovarm julimorgen fikk vi overta denne rufsete lille gatehunden på to år. Umiddelbart viste hun seg å være totalt uregjerlig. Villstyrlig. Umulig å kommunisere med. Twiggy bjeffet ustanselig. Og i det jeg tenkte at vi umiddelbart måtte sende henne i retur, sa jenta fra hundegården: «Lykke til da, Twiggy, Dette er nok den siste sjansen din». Og hjertet mitt kvapp til. Vi fikk vite at hun tidligere var blitt levert tilbake av andre eiere som hadde fått hjemmet sitt rasert. Dersom vi ikke ville ha Twiggy, var hun ansett som en tapt sak. Og det var nøyaktig da jeg ble hundeeier. Da jeg innså at jeg ikke kunne ikke leve med et hundedrap på samvittigheten.
Vi vasket Twiggy. Flere måneder med skitt fra hundegården rant ned i badekaret vårt. Hun tasset forvirret rundt i leiligheten. Bjeffet for den minste lyd. Vi fryktet hva naboene ville si, og bestemte oss for å rømme på tur i Budapest sentrum. Twiggy skjønte ikke konseptet med hundebånd og dro oss brutalt i alle retninger. Slik ble vi et sjeldent lyspunkt i hverdagen til to tungt alkoholiserte ungarere som satt på en benk og ropte sine ironiske «Lykke til».
Vi gikk frustrerte inn på en kafé for å feire hundeanskaffelsen med et par øl og to tallerkener spagetti. I det maten kom på bordet, jumpet Twiggy opp på det og rev ned alt. De ansatte lo og ristet på hodet. «Hun der blir en utfordring. Og jeg vet hva jeg snakker om for jeg har hatt mange gærne hunder»» sa servitrisen skadefro, mens hun sopte opp knust glass. I et minutts bjeffepause ringte vi hjem til foreldrene våre for å lyve om hvor fantastisk det hele var.
Twiggy led av tung separasjonsangst. Da vi forlot henne hjemme en formiddag rev hun ned alle gardinene. Hun veltet bord, stoler og lysestaker og tygde i stykker sjampoflaskene våre. Vi kunne ikke lenger ha besøk fordi hun bjeffet ustoppelig på ukjente menn og eldre damer. Parkert i sofaen studerte vi syv sesonger med «Hundehviskeren». Vi nærmet oss et avskåret liv. En kveld plasserte vi Twiggy i et stort hundebur, og gikk ut på restaurant. Da vi kom hjem hadde hun klart å bryte seg ut av det «utbruddssikre» buret. På toppen av alt hadde hun spist opp min samboers favoritt-regnfrakk, og tygd i stykker opphenget til persiennene.
Men midt i all frustrasjonen var det likevel hjerteskjærende lyspunkter. Twiggy sov inntil meg hver natt. Snorket fredfullt i armkroken min. Hver morgen kysset hun meg på munnen. Vi ble et snodig radarpar. Sammen gikk vi på oppdagelsesferd i de mørkeste avkroker av Budapest. Oppsøkte de merkeligste cafeer som ville ta i mot to lurvete sjeler som oss. Jeg drakk øl, mens Twiggy fikk en skål med vann. Sammen lot vi de lange ettermiddagene gli ut i et bekmørke som kunne minne om de svarte tankene til en mislykket hundeeier.
Da vi fløy Twiggy hjem til Oslo hadde vi fremdeles ikke fått skikk på henne. Vår eneste dressurmetode hadde vært å overøse henne med kjærlighet. Men Twiggy var skadet av en oppvekst med mishandling. Hun var livredd, og bjeffet fortsatt på hunder og ukjente folk. I Oslos parker fikk jeg kjeft av sinte menn i hatt. Foreldre med små barn stirret på meg som om jeg var en overgriper. Jeg gikk konstant med hjertet i halsen. Klaget min nød til terapeuten min.
Men så hendte det. Jeg vet ikke når og hvor. Bare at det skjedde. Etter ett år sluttet Twiggy å bjeffe. Over natten ble problemhunden vår en trygg og snill hund. Hun ble vennlig mot ukjente menn. Lekte fredfullt med andre hunder. Kunne være alene i flere timer uten å rive ned huset.
Andre hundeeiere omtalte Twiggy som en sjeldent smart og kjærlighetsfull skapning. Twiggy var blitt harmonisk og trygg. Vi var grenseløst stolte. Og mens vi sov banket hjertene våre i samme tempo.
Jeg eide en gang en gatehund som het Twiggy. Og jeg holdt henne så tett inntil hjertet mitt at jeg trodde det skulle briste.I over to år bodde hun hos meg. Til jeg ble nødt til å gi henne fra meg. Hun forsvant ut av livet mitt på grunn av uforutsette omstendigheter i en ny livssituasjon. Min eneste trøst er at jeg vet at Twiggy nå blir tatt godt vare på av en hun stoler på og er glad i.
Når jeg triller gjennom parken nå med min ett år gamle sønn, ser jeg respektfullt bort på de andre hundeeierne. Jeg nikker til dem. Som om jeg fremdeles er en av gjengen. Og jeg stopper opp og hilser med ekstra dyp ærbødighet på dem som velger å åpne hjemmet sitt for en omplasseringshund. Som tar en lurvete gatebikkje inn i varmen, og ser den for det den er: den vakreste villblomsten i hagen