Noen vil nok mene at Thor Hushovd har vært feig. Han fikk tross alt dopinginnrømmelsen direkte fra Lance Armstrong mens de nøt utsikten over Los Angeles etter en bedre middag.

Den største løgnen i idrettshistorien. Den visste Hushovd om. Men han tiet. Først nå, når sørlendingen lanserer boka si «Thor», kommer det fram at Armstrong fortalte ham om dopingen, halvannet år før Armstrong la seg flat for resten av verden i Oprah Winfrey Show.

Har Thor Hushovd mistet all troverdighet når det nå kommer fram at han tiet om Lance Armstrongs doping så lenge? Helt bevisst svarte han nemlig unnvikende på journalistenes spørsmål om Armstrong og doping. Helt bevisst sørget han for aldri å bli et hovedvitne i saken mot sykkelens største kjendis.

Noen vil sikkert mene at dette fører Hushovd selv inn i en omdømmekrise og sågar at han har noe å skjule selv. Det får de bare mene.

For hva ville egentlig skjedd dersom Hushovd hadde lagt alle kortene på bordet i mai 2011? Dersom han hadde gått til Antidoping Norge, kunne han selvsagt anonymt varslet om praten han hadde hatt med Armstrong. Men i en slik sak kunne han umulig forholdt seg anonym hvis varslingen skulle ha hatt noen effekt i det hele tatt.Og dersom Hushovd hadde stått åpent fram, hvilken sjanse hadde han hatt?

Det er hevet over en hver tvil at Thor Hushovd de siste årene har nytt større respekt og vært mer troverdig i sykkelmiljøet enn Lance Armstrong. Men i en slik sak ville Armstrongs advokater trolig knust Hushovd. Det ville vært ord mot ord, og «Oksen fra Grimstad» hadde garantert blitt saksøkt herfra til månen.

Thor Hushovd hadde tross alt ingen bevis. Han hadde ikke sett noe, hadde ingen film av Armstrong som satte en sprøyte låret. Han hadde bare Armstrongs innrømmelse. Ingenting mer. Ingen detaljer.

Hushovds liv ville blitt et sant mareritt dersom han hadde «sladret». Det er belastende å være en varsler og avdekke kritikkverdige forhold i andre deler av samfunnslivet. Men da har man i alle fall stått opp og sagt fra.Det er vanskelig å kritisere Hushovd for ikke å legge kortene på bordet før Armstrong selv innrømmet doping. Det er imidlertid heller ingen grunn til å hylle ham for å fortelle om det nå. Ved å skjule sannheten om Armstrong, er det liten tvil om at Hushovd selv ble en del av det som i sykkelmiljøet kalles for «Omertaen». Det henspeiler på den uoffisielle taushetsplikten som eksisterer mellom rytterne i internasjonal sykkelsport. Det ses på som forræderi å angi andre.

Det er også grunn til å undre seg over hvorfor ikke Hushovd brøt all kontakt med Armstrong. Hvorfor de trente sammen på veiene rundt Nice et drøyt år senere og deretter hygget seg ved bassenget med sine respektive familier — som om ingenting hadde skjedd.

Bildet av Thor Hushovd som en ærlig, real og lovlydig syklist, kan fort vise seg å få en knekk som følge av bokas avsløringer. I hvert fall i noen miljøer.

Men i sykkelmiljøet — både nasjonalt og internasjonalt - vil hans heltestatus uansett bestå. Betenkelig, vil kanskje noen si. Men i bunn og grunn fortjener ikke Hushovd noen heksejakt mot egen person. For det er fortsatt ingenting som tyder på at 36-åringen selv var en del av dopinggalskapen.Og derfor må Armstrong-innrømmelsen ikke føre til at det kastes negativt lys over Hushovds egen karriere.

Det vil være urettferdig. For Thor Hushovd står fortsatt støtt som ren syklist i en skitten idrett.

Men han kan heller ikke slå seg særlig hardt på brystet og si at han har vært med på å bekjempe dopingen innenfra. I så fall burde han varslet.