I forrige måned var jeg til stede på en årlig konferanse i Israel. Her deltar alt som kan krype og gå av politiske ledere. Det mest bemerkelsesverdige ved årets konferanse var hvor opptatt alle var av internasjonale sanksjoner mot og boikott av Israel. Både statsminister Benjamin Nethanyahu, lederne for de andre politiske partiene og fremtredende akademikere snakket med stor bekymring om denne nye trusselen.

Vidar.JPG

Bakgrunnen var flere nye vedtak om boikott og andre former for sanksjoner. EU-kommisjonen jobber nå med å merke alle produkter som kommer fra israelske bosettinger på Vestbredden. Nylig varslet sjefen for den franske telegiganten Orange at selskapet vil trekke seg ut av Israel. Og omtrent samtidig vedtok styret i Den nasjonale studentunionen i Storbritannia, med flere millioner medlemmer, å slutte seg til den internasjonale BDS-kampanjen (Boycott, Divestment and Sanctions).

Og nettopp denne kampanjen frykter de israelske lederne mer enn noe annet akkurat nå. Selv forsvarsminister Moshe Yalon omtalte den da han i en tale beskrev de største truslene Israel står overfor. Før han anklaget europeerne for å være naive, fordi BDS-kampanjen har fått sterkest tilslutning på vårt kontinent.

I stedet bør det israelske lederskapet ta innover seg at Israel er i ferd med å tape kampen om den internasjonale opinionen — med klar margin. Men han var langt fra alene om å bruke sterke ord om de som vil boikotte israelske produkter, trekke investeringer ut av landet og innføre andre former for sanksjoner. Og aggresjonen mot de som står bak slike aksjoner ble sterkere jo lenger man kom ut på høyrefløyen. Fungerende utenriksminister Tzipi Hotovely fra Nethanyahus Likud omtalte det som diplomatisk terror. Statsråd og leder for bosetterpartiet, Naftali Bennett, kalte det antisemittisme og demonisering av Israel.

Men nettopp slike holdninger vil bare føre til flere sanksjoner. De som nå sitter med makten i Israel må innse at det er byggingen av nye boliger på okkupert palestinsk land som fører til stadig sterkere utålmodighet og raseri mot den jødiske staten. Ikke at staten er jødisk.

Det betyr dessverre ikke at ikke antisemittisme finnes. Det har flere undersøkelser av holdninger i europeiske land i det siste vist med all tydelighet. Og du skal ikke se langt i en del nettdebatter før det dukker opp uttrykk og karakteristikker som burde sjokkere. En av dagene på konferansen sjekket jeg en debatt på et nettsted for internasjonal fotball. En mulig spillerovergang mellom to klubber ble diskutert, og en av deltakerne i debatten brukte det israelske flagget som sitt profilbilde. Han fikk tre kommentarer. «Hold kjeft, dumme jøde», lød den første. I den andre ble det brukt grove skjellsord om jødene før innsenderen sammenliknet det israelske flagget med dopapir. Den tredje skrev: «Det er en grunn til at Hitler massakrerte dere rottemennesker».

At slike holdninger finnes, er ikke til å tro. Men det er en grov feilvurdering å slå de som kjemper for en palestinsk stat i hartkorn med slike hatefulle ytringer. I stedet bør det israelske lederskapet ta innover seg at Israel er i ferd med å tape kampen om den internasjonale opinionen — med klar margin. På konferansen ble det lagt fram internasjonale målinger som viste et entydig bilde. Bare Nord-Korea og Iran har et like dårlig omdømme som Israel.

For de aller fleste israelere er dette svært urettferdig. De peker på at Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten, at velstandsnivået er skyhøyt over nabolandenes, at kvinner har rettigheter deres søstre i de fleste nabolandene bare kan drømme om. Det samme gjelder stort sett for minoriteter.

Men selv tradisjonelt nære venner er nå i ferd med å vende Israel ryggen. President Barack Obama har for lengst mistet tålmodigheten med Nethanyahu. For første gang i nyere tid truer en amerikansk president åpenlyst med å la være å støtte Israel når FNs sikkerhetsråd til høsten skal behandle en resolusjon om palestinsk selvstendighet.

Selv den tyske regjeringen er frustrert. Regjeringspartiet CDUs utenrikspolitiske talsmann deltok på konferansen i juni. «Vi tyskere er de siste som ikke kommer til å støtte dere», forsikret han, med henvisning til Holocaust. Men han la også til: «Det er ikke lett for oss å støtte Israel i dag».

I slike omgivelser, der ingen taler Israels sak, har de som kjemper for boikott og sanksjoner gode vilkår. For den harde realitet for Israel er slik som en fremtredende amerikansk akademiker oppsummerte det på konferansen: «Folk i andre land bryr seg egentlig ikke om Israel. De er kun opptatt av hvordan dere behandler palestinerne. Og den eneste representanten for Israel de kjenner til, er Nethanyahu. Når han blir valgt på et løfte om ikke å tillate at palestinerne får sin egen stat, er løpet for Israel kjørt».

Det er en treffende analyse. Og heldigvis deles den av mange i sentrum og på den israelske venstresiden. Shlomo Avineri var tidligere den høyeste embetsmannen i israelsk UD. På konferansen slo han voldsomt tilbake mot høyresidens argumentasjon om at det er antisemittisme som ligger bak sanksjonene. Han slo fast at «Dagens regjering har klart noe helt ekstraordinært. Den har gjort konflikten mellom Israel og palestinerne til en konflikt mellom Israel og hele den demokratiske verden». Avineri understreket at både Europa og USA i mange år trodde at Israel ønsket å gi fra seg de okkuperte områdene. Men han la kraftfullt til: «Ingen i de demokratiske landene tror i dag det samme om Nethanyahu».

Det israelske lederskapet har trolig rett. Sanksjoner og boikott er i dag den største trusselen Israel står overfor. Men Nethanyahu og hans allierte kan ikke bekjempe den med tomme slagord om antisemittisme.