I kjent stil fordummes de i kommune-Norge som ikke kjøper argumentet om at stort er lik robust. Påstanden er at kommunene ikke evner (om de da ikke blir større) å kunne takle utfordringene de kommende 50 årene. Jeg har ikke de samme evnene til å se inn i framtiden, men vil vise til at forskningen beskriver kommunene som effektive iverksettere som har tilpasset seg statens vilje i realiseringen av velferdsstaten. I tillegg framstår brukerne som godt fornøyde.
Her kan du lese kommentaren: Nå må myndighedane gribe inn
Utfordringen er at dataene viser at innbyggerne i de små kommunene er vel så fornøyde om ikke enda mer fornøyde enn de som bor i store kommuner. Størrelse synes ikke å være avgjørende for barnevern, pedagogiske tetthet i skolen, tjenester rettet mot multihandikappede, nærhet til beslutningstakere osv. I tillegg framkommer det at innbyggere er mer fornøyd med demokratiets virkemåte i små enn i store kommuner. Heller ikke i kommunenes arbeid med nærings— og samfunnsutvikling klarer forskningen (NORUT 2015) å vise en sammenheng i favør av store kommuner.
Vekst i antall styringsnivåer
Et annet ordpar som den politiske redaktøren liker å slå om seg med, er at motstandere av kommunesammenslåing ikke er framtidsretta og av den grunn ikke moderne. De framstilles som lite rasjonelle, og karikeres som motstandere av alt som har med endring. Igjen kan vi undre oss over ordbruken og hva kunnskapsgrunnlaget er for denne typen påstander? Vi vet fra organisasjon- og byråkratiforskning at store organisasjoner fører til vekst i antall styringsnivåer, flere regler og rutiner, økt fremmedgjøring og avstand mellom de styrte og de som styrer, og ikke minst økte transaksjonskostnader (det koster å vokse). Legger vi til at forskningen har vist at nærmere 70 % av alle fusjoner mislykkes tegner det seg et interessant bilde. Skrekkeksempelet er NAV-reformen der en etter 8 år fortsatt ikke har nådd det produksjonsnivået en hadde forut for reformen. I tillegg framstår små NAV-kontor bedre til å få folk i jobb sammenliknet med de store. Heller ikke innenfor sykehussektoren har en klart å finne sammenhengen om at store sykehus er bedre enn små.
Innbyggernes trivsel
Jeg kunne sitert forskning i fleng, men inntrykket er at den politiske redaktøren mener å kjempe for en opphøyd sak, der en ikke trenger å forholde seg til hva som virker eller har effekt på innbyggernes trivsel, tilhørighet, trygghet, fornøydhet og nærhet til de styrende. Drømmen om et stor- Kristiansand synes å hellige alle midler, og da særlig når en hevder å ha modernitet, rasjonalitet, robusthet og endringsvillighet på sin side. Det er trist å registrere at en politisk redaktør har så forakt for lokaldemokratiet og velgerne at han får seg til å skrive: « Fremtidens kommunekart er for viktig til at det kan overlates til de i den enkelte kommune som ikke vil gjøre nødvendige forandringer ». Spørsmålet er om dette da skal avgjøres av normative synsere som påtar seg å vite det beste på vegne av kommunene, eller folket som gjennom sine folkevalgte er de som faktisk vet hvor skoen trykker i sitt lokalsamfunn. Det er kanskje på tide at den politiske redaktøren gir oss et innblikk i kunnskapsgrunnlaget som han bygger alle sine påstander på, og svarer på spørsmålet når er stort nok?
