Det er mange årsaker til at Sørlandet er prioritert først når det nye statlige veiselskapet etableres. Rent teknisk kan noe forklares med at akkurat de veistrekningene vi har her i regionen tilfeldigvis er nærmest «skreddersydd» for veiselskapet. E 18/E 39 er en av hovedferdselsårene i Norge og på strekningen Langangen — Stavanger er det bare noen få mil av veien som holder en akseptabel standard. Her er med andre ord et behov.
Behov er ikke nok
Men slike behov finnes over hele Norge. Så behovet er ikke nok.
Derfor har det også vært viktig at Statens vegvesen i regionen har vært fremoverlent og offensivt. Riktignok var det mot Statens vegvesens anbefalinger at samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen i fjor sommer beordret at E 39 mellom Kristiansand og Stavanger skal planlegges som firefelts vei. Inntil da hadde Statens vegvesen forholdt seg til sine egne anbefalinger - og den forrige regjeringens vedtak - om at det såkalte «midtrekkverk-konseptet» skulle legges til grunn for planleggingen. Statens vegvesen mente nemlig at trafikkgrunnlaget ikke ville være stort nok - fordi modellene de er pålagt å benytte gir slike utregninger. Men en utredning som NHO bestilte fra Oslo Economics høsten 2012, dokumenterte at den faktiske trafikkutviklingen på strekningen ville tilsi et trafikktall som gir grunnlag for firefelts vei - sannsynligvis før «midtrekkverk-konseptet» kunne stått ferdig. Og da Statens vegvesen fikk departementsordre om å planlegge langt mer offensivt og fremtidsrettet, grep planleggerne muligheten og satte i gang. Det har vært viktig for å synliggjøre at det nettopp i vår region er mulig å bygge veier raskere og mer effektiv enn det som har vært tradisjonen i Norge.
Sørlandet et satsingsområde
Behovet og planene var i seg selv gode grunner for at Sørlandet skulle bli et satsingsområde for det nye veiselskapet. Men over hele landet ønsket man seg det samme, så det måtte mer til for å vinne frem i dragkampen. Aksen Kristiansand-Stavanger har vært en vekstkraft i norsk økonomi de siste 10-15 årene. Byggingen av ny E 18 mellom Grimstad og Kristiansand viste dessuten hva ny infrastruktur kan bety for veksten i en region med gode vekstforutsetninger. Beregninger som analyseselskapet Menon har gjort, har vist at veksten i verdiskapningen i kommunene som i størst grad har fått nytte av denne veien var om lag 10 prosent høyere enn i sammenlignbare kommuner uten tilsvarende veiinvesteringer. Dette var viktig for å underbygge at veiinvesteringer i denne regionen er samfunnsøkonomisk lønnsomme.
I sum betyr dette at det var mange realpolitiske argumenter som talte for Sørlandet i denne sammenhengen. Men politikk er ikke bare rasjonalitet. Det er også et maktspill mellom ulike samfunnsinteresser. I veisaker er de ulike samfunnsinteressene ofte regioner som konkurrerer mot hverandre. Sørlandet er en av de regionene hvor de to regjeringspartiene står aller sterkest. Når politiske vurderinger gjøres, så betyr selvsagt slike forhold noe. En H/Frp-regjering har sterkere motiver for å prioritere Sørlandet enn en Ap/Sp/SV-regjering - siden de rødgrønne partiene står relativt svakt i landsdelen sammenlignet med landet for øvrig. I tillegg har spesielt Åse Michaelsen synliggjort at hun er en av dem som har betydelig gjennomslag i Frp-gruppen og en god dialog med samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen.
Spilte en betydelig rolle
Den politiske tyngdekraften virket i enda sterkere grad til Sørlandets fordel da samarbeidspartiene KrF og Venstre også ble trukket inn i dragkampen om veiselskapet. Her forteller rapportene at både Kjell Ingolf Ropstad og Hans Fredrik Grøvan i KrF spilte en betydelig rolle for å underbygge Sørlandets veiprioriteringer. Med andre ord: det ble gjort en meget god politisk fotarbeid, ikke minst av aktive representanter på Sørlandsbenken som også har vist at de behersker den politiske forhandlingskunsten som gjør at man klarer å utnytte sin posisjon til å få flertall for egne hjertesaker.
Alt dette har vært viktig for at Sørlandet vant frem i veikampen. Men likevel har det viktigste vært at landsdelen i denne sammenhengen har gått i takt. Vi har stått sammen, talt med en tunge og støttet hverandre. Det er samholdet og den felles prioriteringen som til syvende og sist har gitt Sørlandet gjennomslagskraften som har vært nødvendig.
Når vi har snakket om vei, har vi konsekvent villet hverandre vel. Vi har ikke en eneste gang falt for fristelsen til å krangle om smulene. Tvert imot. Vi har gått i samlet flokk. Derfor tok vi hele kaka.
Bør vi ikke ta med oss den lærdommen videre?
Nå må Sørlandet vise vei
- Veiselskapet vil ha flere hundre ansatte