I stua til Marit Sørensen Røisland og Esben Røisland sitter en livlig gjeng Ålefjær-beboere og nipper til kaffekoppen. Sjansen er stor for at du har sett opptil flere av dem før, i borgertoget på 17. mai, men antakeligvis hadde du aldri kjent dem igjen. En vesentlig ting mangler nemlig: hønsekostymene.
Hva er det som får en gjeng naboer til å komme på ideen om å kle seg ut som høns og melde seg på til borgertoget? Og hvordan i all verden kan det ha seg at det på det meste har vært hele 79 av dem, og at de hvert år stikker av gårde med prisen for beste innslag i toget?
Esben Røisland
— Vel. «Høneklubben» oppsto egentlig som en konsekvens av at det var flere av naboene her ute som hadde stått og sett på borgertoget og tenkt at det er ganske kjedelig, forklarer sjefshane Esben Røisland.
Hvorfor høner?
Janne og Hans Martin Skovly, Ingrid Wikstad Gundersen og Trude og Erik Leivestad nikker enig. De er alle medlemmer av styret i Høneklubben, og aktive pådrivere for å skape sosialt samhold blant naboene på Ålefjærveien. I innspurten før 17. mai samles de ofte, for å øve på opptredenen i toget og pleie kontakten med naboene i bygda. Høneklubben har vokst fra å være en morsom idé til å bli et viktig sosialt møtepunkt for nærmiljøet også.
— Vi hadde en idé om å lage et skikkelig gøy og festlig innslag i toget, for vi synes det var for få som virkelig anstrengte seg for å gjøre det. At 17. mai-komiteen i tillegg satt opp en premie for beste innslag, ble en ekstra bonus og en liten gulrot for å virkelig satse på dette, forklarer Ingrid Wikstad Gundersen.
At det ble akkurat høner de valgte å kle seg ut som, har sammenheng med at det er mange på Ålefjær som holder høns, og at høner i seg selv er «uskyldige dyr, som ikke gjør noe galt og som alle kan være uten å skamme seg.«
Marit Sørensen Røisland
Godt naboskap
Når det kommer til naboskap, mener gjengen på Ålefjær at de trolig er mer sammen enn mange andre naboer. Men det at du bor på Ålefjærveien er ikke identisk med at man må være medlem i Høneklubben.
Mye handler jo om å ikke ta seg selv så altfor høytidelig.
— Nei, folk som flytter hit får alltid invitasjon, og vi prøver å ta imot innflyttere på best mulig vis og ønske dem varmt velkommen. Men det får være opp til hver enkelt om de ønsker å involvere seg. Alle har forskjellige interesser, og det har vi stor forståelse for, sier Esben Røisland.
Ålefjæringene tror det er mange grunner til at de har blitt såpass sammensveiset. Marit og Ingrid var en del hjemme med barna sine da de var små, og fikk automatisk god kontakt da.
— Jeg tror nok det handler litt om verdivalg også. Her ute hadde vi råd til å jobbe redusert når barna var små og fikk dermed tid til å treffes. Hvis man bor i et kjempedyrt hus midt i byen er det ikke like lett å få økonomien til å strekke til, og mange blir jo nødt til å jobbe hundre prosent. Da blir det nødvendigvis mindre tid til sosialisering med naboene, sier Marit Sørensen Røisland.
Ikke så høytidelig
Janne og Hans Martin Skovly bodde i Stavanger før de flyttet til Ålefjær, og der slet de mye med å få noe samhold med naboene i det hele tatt.
— Det var veldig vanskelig. Det virket ikke som om det var noen som var interessert i kontakt der. Så da vi skulle flytte igjen, ønsket jeg å bo et sted hvor jeg slapp å oppleve det samme, sier Janne Skovly.
Det fikk hun i lange baner på Ålefjær, hvor naboene har en uforpliktende «gi og få»-mentalitet når det kommer til å hjelpe hverandre med blant annet husmaling, dugnader, vedhugging og sauefangst. I tillegg er det helt greit å komme på besøk til hverandre selv om huset ikke skinner.
— Mye handler jo om å ikke ta seg selv så altfor høytidelig. Og når alle stiller opp og hjelper hverandre, får vi også unnagjort ting så mye raskere, sier Marit Sørensen Røisland.