Etter hvert som tiden gikk, ønsket jeg bare å høre sønnen min si «mamma».

Første gang han sa det, var han nesten 4. Helt ut av det blå kom verdens vakreste ord fra baksetet, fra gutten jeg ikke visste om noen gang kom til å kunne prate. Jeg stoppet bilen og ga han en tårevåt klem.

Siden den gang har jeg blitt kalt mamma mange ganger, og jeg er sikkert den eneste mammaen i Kristiansand som jubler hver gang gutten ber om «Cola, mamma! Mye Cola!».

Jeg trodde virkelig at sønnen min var helt som alle andre. Litt sær, men egenart er da bare bra? Joda, språkutviklingen stoppet opp, men han var jo tospråklig. Da han sluttet å reagere på navnet sitt, utredet vi hørselen hans.

Iblant var det noen som hintet om autisme, og jeg tok det som en fornærmelse. Sønnen min var ikke som Rainman. Han hadde empati. Han likte koser. Han ga verdens beste susser. Kanskje hadde vi bare ikke stimulert han nok?

Vi gikk inn i en hverdag av forkortelser og skjemaer. Det var PPT, IOP, HABU, ASD og mange flere. Anropslista besto av medlemmene i ansvarsgruppa. Kalenderen min hadde få kaffeavtaler, men mange møter.

Det var en tid for spørsmål, selvbebreidelse og undring over hva som gjorde at gutten utviklet seg annerledes enn andre. Kanskje skyldtes det et traume? Kanskje små ting gikk mer innpå han enn andre? Kanskje var det senvirkninger av et virus?

«Barneautisme,» sa teamet på HABU da han var 4. «Betyr det at han vil vokse det av seg?» spurte vi. «Nei, det betyr at det er medfødt.»

Han hadde fått en merkelapp. Ville bli mobbet og stigmatisert. Kanskje aldri klare seg selv. Havne utenfor i mange situasjoner. Ting mange tar som en selvfølge, ville kreve hardt arbeid fra hans side. Hele livet.

Vi gikk inn i en mørk tid som foreldre. Vi sørget over drømmene og forventningene våre. Imens var gutten frisk og fin, den samme som vi ventet på i 9 måneder, som hadde tatt sine første skritt mens jeg filmet, som kunne si “mamma” og som elsket Cola.

Sorgen lettet og ble erstattet med nytt håp og ny stolthet da han ble med i EIBI-programmet til HABU. Det ga resultater med én gang! Vi fikk en tilfreds gutt i hus, som fortsetter å utvikle seg og er lykkelig.

For meg som mor har kunnskap om og toleranse for det som virker annerledes blitt viktigere. Jeg vet at jeg hadde behandlet andre mennesker bedre dersom jeg hadde blitt forklart mer og lært mer om mennesker som trenger en annen tilrettelegging. Jeg tror åpenhet er et skritt på veien.

I dag markerer vi den internasjonale autismedagen, og jeg deler derfor litt fra vår historie. Det finnes mange historier, akkurat som det finnes mange uttrykk for autisme. Autismeforeningen i Vest-Agder jobber for å hjelpe mennesker med ASD til en bedre hverdag. Det gjør vi med aktiviteter i trygge rammer, samhold og kunnskapsformidling.

Kanskje husker du jenta som skrek konstant på flyet. Eller gutten som rullet rundt på gulvet foran kinoen. Som løp rundt i restauranten da du ville spise et rolig måltid. Kanskje så du meg forlate bankkort og varer på Meny og løpe etter en gutt som ikke skjønner at biler er farlige. Kanskje har du selv bekymringer på grunn av en utredning eller diagnose.

Min sønn kommer neppe til å spille for Liverpool eller Manchester United. Men han har lært å gå i bursdager, og han sier «Mamma. Mer kos, mamma!»