Johan Remen Evensen er fortsatt i svevet

30-åringen har hatt en fantastisk karriere i hoppbakken. I 2011 satte han verdensrekord i skiflyging i Vikersundbakken to ganger på samme dag. Først med et svev på 243 meter i prøveomgangen, og deretter med 246,5 meter i kvalifiseringen. For å være sikker på at han aldri kommer til å glemme lengden, har han hengt den opp med digre tall på veggen i garasjen hjemme i Lyngdal, sammen med alle skiene. Premien, en stor glasskule, har fått plass på ei hylle i stua.

— Jeg husker jeg var redd da jeg satte utfor den gangen. Jeg skjønte at det kom til å gå veldig langt, og jeg var sikker på at jeg ikke kom til å komme meg helskinnet ned, sier han.

Men 30-åringen landet på begge beina, og satte verdensrekord den februardagen.

Nå er det ikke som skihopper Johan Remen Evensen høster mest oppmerksomhet lenger. Men etter at han la opp har han nesten vært mer på tv enn han var som aktiv. Moldenseren har deltatt i flere reality-serier, og hele vinteren jobber han som ekspertkommentator i hopp både for radio og tv. Det betyr at han fremdeles drar til hoppuka og verdenscuprenn, hans egen lekegrind for noen år tilbake. Remen Evensens jobb er å guide tv-seerne gjennom hoppsendingene på statskanalen sammen med NRK-sportens Christian Nilssen, som har overtatt jobben etter Arne Scheie.

Vi besøker Johan Remen Evensen i rekkehuset i Lyngdal, der han bor sammen med kona Marita Søvik Evensen (29) og deres fem år gamle datter Leah. Sannsynligvis er også lillebror kommet til verden når dette står på trykk.

— Marita har termin 22. desember, så vi går egentlig bare og venter på at han skal melde sin ankomst, sier Johan.

Det beste hadde vært hvis han kom noen dager før termin. Han bør helst ikke komme midt i jula,og i alle fall ikke i like over nyttår. For som NRK sin ekspertkommentator i hopp kommer Johan Remen Evensen ikke til å være til stede på sykehuset hvis Marita går et par uker over tiden og fødselen drøyer. Da sitter han i kommentatorboksen i Garmisch Partenkirchen og kommenterer Den tysk/østerriske hoppuka.

- Vi tror at sannsynligheten for at junior melder sin ankomst før jeg drar er såpass stor at vi har tatt en sjanse på at det går bra, sier Johan.

Som ekspertkommentator veksler han på å kommentere fra Oslo eller fra selve rennstedet. Fra 1. november til slutten av mars har 30-åringen fått innvilget hopp-permisjon fra sin vanlige jobb i Lyngdal og Lindesnes.

— Det er pirrende når hoppsesongen starter, for jeg er jo vant til en helt annen setting som utøver. Men nå har jeg gjort det noen ganger, og synes det er veldig greit når kan vi sitte i kommentatorboksen og spise god mat mens de andre står kalde i hoppdressene, sier han og ler.

Det er gått nesten fire år siden han la hoppskiene på hylla. Da hadde han rukket å bli verdensmester i skiflyging og vunnet flere internasjonale mesterskapsmedaljer.

— Jeg føler meg veldig heldig som har vært en del av det norske hopplandslaget. Jeg har fått reise rundt i verden og gjøre det jeg liker aller best - hoppe, sier han.

Men hoppsuksessen har også hatt en bakside. I mange år drev hopp-esset rovdrift på kroppen sin. Han presset seg ned i vekt for å sveve lengst mulig i bakken. Selv om fettprosenten var lav, var han litt for tung. Totalsummen av alt kostet for mye, det gikk ut over mulighetene til å ha en normal hverdag når han var hjemme, og 20. februar 2012 var det slutt. Da var kroppen så kjørt at han ikke hadde noe valg.

— Kroppen var sliten, og jeg slet med å holde vekten nede. Det var tøft å legge opp, men der og da følte jeg ikke at jeg hadde noe valg.Kroppen var utslitt og trengte hvile, sier han.

For som en av verdens beste skihoppere trente Johan flere timer hver eneste dag, han telte kalorier, og han måtte være nøye med både søvn og hvile.

— Jeg har nok i utgangspunktet ikke en kropp som er beregnet på hopping. Jeg har egentlig for mye muskler til at det er gunstig, sier han.

Men selv om det snart er fire år siden han takket for seg i hoppbakken, innrømmer 30-åringen at han forsatt drømmer om å kle på seg hoppdressen og gjør comeback.

Johan Remen Evensen

— Det hender jeg både tenker på og drømmer om det. Selv om jeg innerst inne vet at det ikke kommer til å skje, så klarer jeg ikke lukke den døra helt, sier han.

Men skulle det likevel skje, måtte det i så fall skje drastiske endringer med kroppen hans - han måtte ha gått ned mangfoldige kilo. For selv om han i dag fremstår som både slank og sunn, innrømmer han at vekta har gått ganske mye opp etter at han sluttet med hoppingen.

— Jeg vil ikke gå inn på antall kilo, men det er snakk om ganske mange av dem.

Han vil helst ikke snakke om vekt, kosthold og kroppshysteriet som har regjert i hoppverdenen i det hele tatt.

— Egentlig ikke. Men det jeg kan si er at i de fleste toppidretter finnes det «en bakside av medaljen», og i hopp er det vekt. Skal man skille de aller beste må man pushe seg til det ekstreme, og sånn er det i de fleste idretter. Det er for eksempel ikke så veldig sunt å gå langrenn i tre timer for full maskin i 20 minus heller, eller å tyne ned vekten til innveiing til en boksekamp, for så å spise så mye man klarer inn mot kampen. Det skal koste å bli best, og det er derfor bare noen få blir det.

Johan Remen Evensen sitter i sofaen med en kaffekopp i hånden og sier han føler seg bra, veldig bra.

— Det overskuddet og den energien jeg har nå, og ikke minst det å våkne om morgenen og føle seg fresh, har jeg nesten ikke opplevd før. Det er en skikkelig deilig følelse.

Etter at han la opp tok han seg et friår fra både trening og jobb, for å omstille seg til det «normale» livet. Eller, helt fri hadde han vel egentlig ikke. Ekteparet hadde nettopp flyttet til Lyngdal, og Johan pusset opp huset de hadde kjøpt.

— Jeg fikk testet ut snekkeryrket det året, for å si det sånn.

Men etter at året var omme, begynte det igjen å krible i kroppen til Johan. Energinivået økte, og lysten etter å trene og holde seg i form kom tilbake.

— Jeg tror jeg trengte det året til å omstille meg. For det er ingen tvil om at hopplivet og det livet jeg lever nå, er to helt forskjellige liv å leve, sier han.

Johan Remen Evensen

Det handler om å gå fra et liv der man, fra man står opp om morgenen, bare gjør det man til en hver tid får beskjed om, til et liv som han selv er sjef over, og det kan ikke sammenliknes, sier han.

— Hopplivet er faktisk det enkleste livet man kan leve så lenge man gjør det man får beskjed om. Man får jo nærmest hele dagen sin skrevet ned, og det jo bare å følge det som står, sier han.

Det høres enkelt ut, og det er det visstnok til en viss grad også. I alle fall hvis man kun har seg selv å tenke på. Men for Johan ble livet som skihopper etter hvert ikke forenlig med det å ha familie. Det var tøft å alltid måtte holde seg til sin egen kostholdsplan og sove til visse tider, og alltid sette seg selv og sine behov før alle andres. Også reisingen tok på.

— Det var tøft å ha 240-250 reisedøgn i året, trene så mye, og ikke minst være så lite til stede når man først var hjemme. For da måtte jeg hvile og ta det med ro slik at jeg var opplagt og klar til neste trening eller konkurranse.

Nå er livet noe ganske annet. Johan kunne ikke hatt det bedre. I disse dager blir 30-åringen tobarnsfar, og denne gangen har han ikke tenkt å gå glipp av noen ting. Selv ikke våkenetter.

— Vi var veldig heldige med Leah, som alltid har vært veldig snill. Men Johan har ikke tatt mange våkenetter, for å si det sånn, sier kona Marita, som gleder seg over at Johan denne gangen kan ta mye mer del i spedbarnstiden.

— Han var veldig sliten og hadde ikke mye å stille opp med på hjemmebane da han var aktiv. Etter at han ga seg med hoppingen, har jeg fått en helt ny mann. Det er som natt og dag, ler hun.

Johan og Marita møttes på en innflyttingsfest da de begge bodde i Oslo i 2007. Etter ett år som kjærester giftet de seg, og for tre år siden flyttet de til Maritas hjemby Lyngdal.

— Egentlig var Marita bedt på innflyttingsfesten fordi flere mente hun ville være en god match for broren min. Men så ble det full klaff for oss to i stedet. Det gikk fint for broren min, altså, sier Johan og ler.

At det ble Lyngdal og ikke Molde, forklarer han med at damer alltid har mer behov for å flytte tilbake dit de kommer fra.

— Det er en sånn jentegreie, tror jeg. Mine kompiser har ikke noen preferanser på sånt, mens Marita og alle hennes venninner skulle flytte hjem igjen. For meg spiller det ikke så stor rolle hvor vi bor, så lenge vi har fine folk rundt oss, og det har vi her i Lyngdal.

Etter tre år på Sørlandet har han etter hvert også fått mange jern i ilden i Lyngdal. Han har fått jobb som event-ansvarlig for to hoteller i området, og sammen med kona er han også aktiv i menigheten.

— Som event-ansvarlig jobber jeg med team-building. Jeg samarbeider med folk som kan dra nytte av min erfaring som toppidrettsutøver, eller som bare vil ha lek og moro, sier han.

Lek og moro har alltid trigget 30-åringen. Han elsker alt med fart og spenning. Han driver med kiting, kjører vannscooter, har hatt 52 hopp i fallskjerm, og har nettopp tatt paragliderlappen.

— Jeg har alltid vært tiltrukket av fart, spenning og ekstreme ting. Det var nok også derfor jeg begynte med hopp.

Helt fra han var liten har den aller største drømmen i livet handlet om å bli best i skibakken. Og hoppeventyret startet tidlig. Men som barn drev han både med hopp og langrenn og var aktiv kombinertutøver i flere år - helt til det en dag ble altfor kaldt. Johan var 14 år og deltok på et renn i Bardufoss, hvor han forfrøs ørene så kraftig at han der og da bestemte seg for at han aldri skulle gå langrenn igjen. Det var skihopper han ville bli.

— Jeg var så kald, forfrossen og lei at jeg ikke en gang tok med meg langrennsskiene hjem etter det rennet, sier han.

Og siden den gang var det skihopping det dreide seg om.

Ifølge foreldrene, Borgny og Arnor Remen Evensen, var Johan aldri noen barnestjerne. Han trente mye, ofte mest av alle. Men i barneårene måtte han som regel nøye seg med en plass utenfor pallen.

— Mamma sa til meg flere ganger: Hvorfor orker du å holde på med dette, Johan, du vinner jo ikke allikevel.

Men Johan ville det annerledes, og svarte moren med at hans tid ville komme. Så bestemt var han på å bli best at han etter ungdomsskolen flyttet alene fra Molde til Trondheim for å gå på ski-linja på videregående.

— Jeg har nok alltid vært veldig selvstendig av meg, og det var sikkert det som gjorde at foreldrene mine turte å la meg flytte hjemmefra så ung, sier han.

Etter først å ha bodd sammen med en kamerat, kjøpte han etter hvert sin egen leilighet i Trondheim. Men det ble litt annerledes enn han hadde tenkt.

Johan Remen Evensen

— Overtakelsesdatoen på leiligheten ble utsatt to-tre ganger, og jeg sto plutselig uten noe sted å bo, siden jeg hadde sagt opp leiligheten jeg leide.

Da kjøpte han seg en billig campingvogn som han pusset opp og plasserte i bunnen av hoppbakken i Granåsen. Der bodde han i flere måneder, i påvente av at den nye leiligheten skulle bli innflyttingsklar.

— Det var helt perfekt for treningen. Jeg rakk gjerne noen hopp før skolen begynte, og dessuten tjente jeg 10.000 kroner da jeg solgte campingvogna.

Johan er vokst opp med mor, far og to eldre brødre, Øystein og Andreas. Han har ifølge foreldrene alltid vært litt mer selvstendig enn brødrene. Johans første virkelige møte med den store verden bidro til å gi ham nye perspektiver og bli enda mer selvstendig. Som 14-åring dro han nemlig alene et halvår til Nepal med en kamerat og foreldrene hans, som var lærere på den nordiske skolen i Katmandu. Uten nerver, men med en enorm appetitt på livet, forlot han trygge, lille Molde.

— Det begynte litt som en spøk, siden kompisen min gjerne ville ha med seg en kamerat. Men da vi fikk ja fra foreldrene på begge sider, var det jo ingenting å tenke på. Brødrene mine mente at jeg kom hjem som voksen etter å ha vært der nede. Det stemmer nok ganske godt, for jeg ble veldig selvstendig både av å være et halvt år uten foreldrene mine, og av å få se hvor godt vi hadde det hjemme i Norge.

Remen Evensen har aldri lagt skjul på at han er personlig kristen og at troen gir ham en indre ro som har kommet godt med både i toppidretten og livet generelt. I ungdommen tilbrakte han mange kvelder på bedehuset hjemme i Molde, og han hadde mange kristne venner. I barneårene var han og brødrene også gjerne med foreldrene på sangoppdrag, blant annet i fengsler og på gamlehjem.

— Jeg er ikke en sånn som trenger å sitte med bibelen oppslått foran meg, meg jeg føler at troen gir en ekstra trygghet, sier han.

30-åringen har ikke bare vist seg på TV-skjermen med ski på beina. Han har vært med i «Mesternes mester» og i «71 grader nord», og nå i høst har vi kunnet se ham i «Råskap».

— Det har vært ordentlig gøy å være med på. Jeg liker å teste meg selv, og alt som er litt ekstremt synes jeg er gøy, sier han.

Han har også brukt mange timer på grønt gress i løpet av livet. Som liten spilte han aktivt på Træff i Molde fram til han var 15 år. De to siste sesongene har han vært fast innslag på herrelaget til Lyngdal i 3. og 5. divisjon. Som spiss for de røde og hvite kunne han notere seg for fem nettkjenninger denne sesongen. Og ett kragebeinsbrudd.

— Det er nesten farligere å spille fotball enn å hoppe på ski. Men jeg legger ikke opp av den grunn, altså. Det skal litt mer til enn som så før jeg gir meg.

Prevc hoppet 250 meter og smadret verdensrekorden