I en ny bok kalt «Bibelen for hode og hjerte» (Luther Forlag) skriver tidligere høgskolelærer Anne-Margrete Saugstad om Bibelens tekster, deres bakgrunn, profetier og oppfyllelse, samt arkeologiske funn.

Saugstad skriver at arkeologi ikke dreier seg om å bevise eller motbevise bibelfortellingene slik de står:

Israel-folkets historie

«Men historikerne og arkeologene kan lære oss å tenke på en annen og for noen ny måte når det gjelder Israel-folkets historie. Alt som blir forståelig ut fra tiden som fortellingene er plassert inn i, styrker slik vi har sett autensiteten (ektheten). Dette kan vi bruke apologetisk og vise at det er noe ganske annet å forholde seg til Bibelen enn til andre religioner», skriver Saugstad. Og understreker at fordi Bibelens fortellinger passer inn i Midtøstens historie og geografi, er det faktisk det «aller viktigste kriterium på historisitet».

Gud kalte Abraham til å dra bort fra Ur i Kaldea (Mesopotamia) og til Kanaan ved Middelhavet, ca 1800 år før Kristi fødsel. Abraham og kona Sara bodde i Harran noen år. Både Ur og Harran er nå funnet av arkeologer. I Mari, der Harran lå, er det funnet dokumenter som viser at bibelske navn som Nakor, Tarah, Peleg og Serug var vanlige på denne tiden. Funn av lover i Mesopotamia samsvarer med skikker vi kan lese om i historien om Abraham og styrker dermed den historiske troverdigheten.

Fem byer omtales

Funnene viser også at semittiske nomadestammer trengte inn over grensene til Mari. Abraham var selv semitt (etterkommer av Sem, Noahs sønn, ifølge Bibelen).

Bibelen opplyser at Abrahams nevø Lot slo seg ned i Siddim-dalen, der Saltsjøen er nå (1. Mosebok 14,3). Fem byer omtales, Sodoma, Gomorra, Adma, Behoim og Bela (Soar). I 1976 gjorde italienske arkeologer viktige oppdagelser i byen Ebla, der 15.000 leirtavler ble funnet. Der omtales de fem byene, og utrolig nok, nevnt i samme rekkefølge som i Bibelen.

Går vi til Egypt, har man oppdaget funn som bekrefter flere av Bibelens opplysninger. Første byen som Abraham kom til i Kanaan, var Sikem. På en minnestein forteller en krigsrapport om 3. felttoget til farao Sesostri: «Hans majestet kom til et sted som het Sekmen» (Sikem).

Hvorfor er ikke den store begivenheten som Israel-folkets utgang fra Egypt var, omtalt i egyptiske kilder? Saugstad nevner at praktisk talt alle hendelser omtalt i egyptiske tekster, har en lykkelig slutt. — En ulykke skildres ikke uten at man kan opplyse om hvordan den ble overvunnet, og en krig som ikke ender med seier, blir forbigått i taushet.

Jesu oppstandelse fra de døde

Et oppsiktsvekkende funn er dette: For ikke lenge siden ble det funnet en steininnskrift som dateres til ca. 845 f. Kr.som nevner «Davids hus» og «Israels konge».

Saugstad skriver naturlig nok også om Det nye testamente. Når det gjelder forskningsresultater er kanskje noe av det viktigste det som angår Jesu liv og oppstandelse. Hun skriver: «Knapt noe i hele antikken er så godt bevitnet som Jesu oppstandelse fra de døde!» Jesu disipler som ble totalt forandret fra svik og vantro til modige vitner, må også forklares. Og ingen fikk lov til å være en apostel i urkirken uten å ha vært øyenvitner til Jesu liv, død og oppstandelse .

Saugstad kommer med denne konklusjonen: - Historisk sett står Jesu oppstandelse meget sterkt, og fornektelse av Guds eksistens er det eneste virkelige argumentet man sitter igjen med hvis man benekter Jesu oppstandelse.