Nylig ble det kjent at den tyske forbundskansleren Angela Merkel har sagt ja til å straffeforfølge den tyske satirikeren og programlederen Jan Böhmermann. Bakgrunnen er at Böhmermann leste opp et satiredikt rettet mot Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Foran det tyrkiske flagget og et portrett av statslederen harselerte han med Erdogan med grove virkemidler. Blant annet omhandlet diktet beskyldninger om at presidenten har sex med geiter og sauer, elsker å undertrykke minoriteter, samt at han banker opp kurdere og kristne mens hans ser på barneporno.

I alle slike ytringsfrihetsspørsmål er det vesentlig å skille mellom det å forsvare retten til å bedrive satire mot maktmennesker fra om man faktisk liker eller misliker det som blir sagt eller gjort. Man kan godt mene at Böhmermann gikk for langt, men fortsatt stå støtt i sitt forsvar av hans rett til å gjøre det. Merkel valgte altså, meget overraskende, å gi etter for press fra Tyrkia og benyttet en sovende tysk lov som gir mulighet til å straffeforfølge borgere som fornærmer statsledere fra andre nasjoner.

Norge har en liknende lov , og det er den SV nå ønsker å fjerne. «Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som her i riket krenker en fremmed stat ved å øve vold mot eller opptre truende eller fornærmelig overfor en representant for den»,heter det i den norske paragrafen, og det er denne SV mener er antikvarisk.

Böhmermann testet ut grensene for satire i Tyskland og fikk dessverre det svaret han fryktet. Merkels knefall for Tyrkia henger naturlig sammen med at hennes viktigste politiske oppgave er å finne en løsning på flyktningstrømmen sammen med Tyrkia, og dessverre er hun derfor villig til å forhandle med ytringsfriheten til sine borgere. Det var lovverket som ga henne en åpning til å gjøre det, og derfor er SVs invitasjon til å diskutere parallellen i den norske straffeloven på sin plass.

Tyrkias president herjer med pressefriheten og ytringsfriheten i sitt eget land på en måte som burde avstedkomme mye sterkere reaksjoner enn det har gjort fra hans allierte i NATO og hans kolleger i EU. At det motsatte skjer, at han får gehør for sine holdninger, er meget skremmende.