«Den smale vei til det dype nord» er hentet fra en tittel av haiku-dikteren Basho. Han og andre diktere i denne tradisjonen av dikt på noen få stavelser veves inn i romanen sammen med tråder av vestlig poesi, som Kipling, Shakespeare og ikke minst Tennysons storslagne «Odyssevs». Poesien fra østlig og vestlig tradisjon gir boken et særegent refleksjonsrom. Romanens utgangspunk t og omdreiningspunkt er «Dødens jernbane», et 415 kilometer langt anlegg fra Siam (Thailand) til Burma (Myanmar) bygget under siste verdenskrig. «Broen over Kwai» klinger i noens erindring. Under ledelse av den japanske hæren ble sivile arbeidere og krigsfanger tvunget til å bygge banen så å si med bare hendene. Den kostet mer enn 90 000 mennesker livet. Etter krigen ble det meste av banen nedlagt.
Skildringene av livet i jungelen, det endeløse regnet, gjørmen, de utmagrede og sårbefengte kroppene, brutaliteten, døden, er naturligvis en stor del av romanen, men Flanagans mesterskap viser seg særlig i hvordan han følger hovedpersonene etter krigen. I tiden mellom krig og død søker de overlevende etter sinnets fred, men de lever i et skyggeland. Først helt på slutten av sitt lange liv kan leirsjefen føle en slags frihet fra frykten og skrive sitt dødsdikt: «Vinteris/smelter til klart vann -/rent er mitt hjerte».
Hovedpersonen er en australsk lege som blir sendt til anlegget med ansvar for tusen fanger. Gradvis reduseres antallet, selv om legen gjør en heroisk innsats for å berge liv. Det gjør ham til en berømthet etter krigen, men tilværelsen er tom, dagene rastløse, ekteskapet kjærlighetsløst. En gang hadde det vært en kvinne han elsket. Deres veier krysses mot slutten av livet, men det er for sent.
Den store haiku-dikteren Issa skriver: «I denne vår verden/går vi på helvetes tak/og ser på blomster». Det er disse motsetningene den tasmanske forfatteren fanger opp uten å være moraliserende eller bedreviter. Med ømhet skildrer han sine hovedpersoner i et følsomt språk, slike jeg opplever det i denne oversettelsen.