Bandet kjører på med fete detaljer , kraft og energi. Det driver godt, men dessverre faller alt sammen med en slapp vokalprestasjon av Marion Ravn. Åpningslåten «Kicks In» kunne vært en energi-fremkaller, men det eneste den får frem er irritasjon og en trang til å gi Ravn et lite spark. Dette er hennes andre album på fire måneder og oppfølgeren til «Scandal Vol. 1» som fikk lunkne anmeldelser i de fleste aviser. Det er ikke mye som tilsier at det blir noe bedre denne gangen, selv om hun har tatt med seg flere kjente navn.

«The Flame» gir sterke assosiasjoner til Morten Abel, og etter en liten titt på samarbeidslisten dukket hans navn opp. Mot slutten av låten kan man høre det som er nødt å være hans stemme på koring. På samme liste står Thom Hell, og man kan høre ham som et ekko i låten «Running».

Helthetlig sett er ikke dette så ille. Låtene er mer eller mindre fengende og flere av tekstene er treffende som et resultat av god formidlingsevne. Det store problemet er fraværet av originalitet. Marion Ravn virker som en nikkedukke for andre med ønsker å bruke et kjent navn. Når man går albumet etter i sømmene oppdager man en utgivelse som blander andres særegenhet uten å skape sin egen.