- I løpet av noen tiår er vi blitt et lite land med et oppblåst selvbilde

En regntung morgen i Bergen på det tidlige åttitall befant han seg nok en gang i sin gamle, rustne folkevogn på vei til jobb. Han kom til å se ned på beina sine og oppdaget at han nok en gang gikk i de samme gamle gummistøvlene. Utenfor flommet vannet ned, sprutet opp gjennom det rustne bilgulvet. Terje Tvedt så ut, og han så klart.

What the heck?! I et glimt skjønte han at vannet var et premiss for sivilisasjonens utvikling, at det var det han skulle vie sin forskerkarriere til.

Siden har han gjort seg fortjent til tre professortitler; i geografi, statsvitenskap og global historie, og han er det mennesket i verden som har filmet og skrevet mest om vann.

Han har drukket av Nilen, og vendt tilbake, gang etter gang.

Terje Tvedt

— Historiens strøm henger sammen med elvene. For å forstå vannsystemene, må du se dem. Dessuten er jo vann usedvanlig vakkert.

Han seilte på de store flodene, krysset de vide sjøene, snakket med statsledere verden rundt og tok på seg den utakknemlige jobben med å si de ubehagelige sannhetene høyt i andedammen. Som for eksempel den om det norske godhetsregimet:

— Den politiske eliten ville gjøre Norge til en verdensmester i bistand og humanitær stormakt. I løpet av noen tiår er vi blitt et lite land med et oppblåst selvbilde, sier mannen som i 2007 fikk Fritt Ord-prisen etter å ha blitt stemplet som folkefiende og kverulant for å ha pirket borti dette godhetsregimet.

Det er skumringstime i byen, men han er lett å få øye på. Han er mannen i caps - ved vannet. Noen plastposer i den ene hånden, kofferten i den andre, i transit mellom Stockholm, Bergen og Oslo. Åpne, flagrende frakkeslag.

Han eier minst mulig, har kun én dress, men tweedjakken sitter som støpt under frakkeslagene. Håret er grånende halvlangt under en caps vi har sett før. Sist i høstens TV-dokumentar «Kampen om Nilen», resultatet av hans og fotograf Erik Hannemanns reiser opp og ned Nilen i fem år. Og Tvedts forskning i 30 år.

— Kontrasten mellom Bergen og Nubia, der det gikk tre år mellom hvert regnskyll, var fantastisk. Det regnet var for Vestlandet, var Nilen for Sudan. Da jeg første gang reiste gjennom ørkenen, bestemte jeg meg for å fortolke historien ved å gjøre elven til hovedperson. Etter hvert utvidet jeg perspektivet: Hva betyr det at vann er den eneste ressursen alle samfunn må ha og at vannet alltid er i bevegelse og aldri det samme ... Går jeg litt for fort?

Han gir kafébordet et lett rapp og smiler vennlig.

— For meg var det ikke hva jeg leste, men hva jeg opplevde som satte meg på sporet jeg siden har fulgt.

Terje Tvedt ser ikke ut til å få vann i munnen over maten han akkurat er blitt servert. Nei, han ser med et høflig, men sløret blikk på servitøren som pliktskyldigst ramser opp de tre matrettene på tallerkenen hans. En skje svineterrine der, en klatt lavsorbet der og en dash østersmajones der, det kunne ikke interessert ham mindre.

— Jeg er en enkel sjel fra Kløfta, ikke sant, totalt uten borgerlig dannelse.

Han har en bibliografi lang som en skyskraper. Nibindsverket «History of Water», ble TV-serien «En reise i vannets historie». Så kom boken og TV-serien «En reise i vannets fremtid» som han fikk Gullruten for i 2008. I fjor ga han ut boken «Nilen - Historiens elv» som ble dokumentarserien «Kampen om Nilen».

— Filmene og vannstudiene er en protest mot det jeg kaller den korte tidshorisontens tyranni. De favner jo mange 1000 år med historie. Jeg er blitt mer og mer overbevist om at man er dømt til å misforstå samtiden om man ikke kjenner fortiden. Man kan selvsagt havne helt på bærtur selv om man har historiens ballast, men da er man i hvert fall ikke nødt til å gå seg vill.

I vår tids Livingstone (minus den religiøse overbevisningen) banker forskerhjertet. Det er vitebegjæret som har tatt ham ut i verden.

— Du orker ikke alt arbeidet av plikt, eller lønn. Du gjør det fordi du bare må.

Det lå ikke i kortene, da han vokste opp på Kløfta, dette «gudsforlatte«og «totalt kulturfattige» stedet.

Ikke var han interessert i biler, men heldigvis ikke så aller verst i fotball. Han overlevde.

Terje Tvedt

— Min store lise var avisene Orientering og New Musical Express. Hver onsdag sto jeg utenfor kiosken og ventet på dem, en om politikk, en om musikk.

— Hvor gammel var du da?

— Elleve-tolv, kanskje?

Terje Tvedt hadde oppdaget verden bortenfor Kløfta.

— Jeg haiket nedover Europa som 16-åring. Målet var en leir om verden i Dubrovnik. På fem uker brukte jeg 572 kroner. Penger til overnatting hadde jeg ikke, så jeg sov i grøfter, potetåkrer og nedlagte hus. Jeg traff noen litt edgy folk, det skal sies, men det gikk jo bra. Da jeg kom hjem var jeg blakk og mager.

Han smiler litt for seg selv, som man gjør når gamle minner dukker opp som sølv i kistebunnen.

— På Rådhusplassen traff jeg tilfeldigvis tanten min, hun ga meg penger til trikken hjem.

Per Petterson, forfatteren og vennen hans, har fortalt Klassekampen om hans første syn av Terje Tvedt etter den turen, i klasserommet på Groruddalen gymnas. En lang, hengslete fyr i militærjakke, kordfløyelsbukser, sko uten lisser og med malingsflekker.

— Blir man klokere av å reise?

— Nei. Å reise uten refleksjon og kunnskap er kun forflytning, og kan bekrefte fordommer snarere enn å blottstille dem. Du kan bli klokere, men det krever hardt arbeid. Selvsagt kan man reise bare for å slappe av, men for meg er det blitt viktigere og viktigere å reise for å lære. Livet er for kort til å la være.

Nå reiser han rundt i Europa for å forstå forholdet mellom vannsystem, ideologi og politikk og den industrielle revolusjonen. Han bøyer seg frem over bordet:

— Jeg gjør ferdig en bok jeg har holdt på med i mange år (han følger årvåkent med på om tittelen blir fanget opp korrekt): «The Rise of The Modern World - why China and the Islamic failed and Europe succeeded.«

— Hvorfor fikk vi den verdensordenen vi fikk som følge av den industrielle revolusjonen? Vesten utviklet vitenskap og teknologi. De fleste forklarer det med at Vesten hadde overlegne politiske ideer og institusjoner. Det er gangbare argumenter, men de er ikke tilstrekkelige.

— Du tenker - vann?

Han sukker nesten uhørlig, for det høres så svimlende lett ut, men hans nye måte å forklare Vestens industrielle og økonomiske overherredømme på, krever knallhardt arbeid og prioriteringer.

Terje Tvedt

— Det ville vært stupid å tro at denne forklaringen vil erstatte alle andre fortolkninger, men det er noe i den og den vil ha ganske store konsekvenser for hvordan verden oppfattes i dag. Den industrielle revolusjonen krevde to ting: transportsystem knyttet til havet, der vannveienes beskaffenhet var en avgjørende faktor, og kraft til å drive vannhjulene som drev de første maskinene. Jeg sammenligner vannsystemene i Kina, Japan, i det Osmanske riket og i flere europeiske land. Det sentrale Osmanske riket hadde ingen helårselver. Du kunne frakte krydder, men ikke tonnevis med kull på kameler.

— Og svaret?

— England vant. Hver eneste britiske by med unntak av Luton var forbundet med havet i 1800. Tekstilfabrikkene ble drevet av vannet i elvene.

Han lener seg fremover og klukkler.

— Dette høres jo veldig basic ut! Like fullt er det blitt oversett.

— Men Kina hadde jo også elver?

— Ja, gigantiske elver, men du kan ikke padle en tunglastet båt motstrøms, og dampmaskinene var ennå ikke kommet.

Terje Tvedt har så vidt greid å svelge en liten bit av noe ørlite lysegrønt på tallerken, en hel rett, faktisk, før han forklarer:

— Og så lurer du kanskje på hvordan jeg får tid til alt dette? Enkelt: A) Kutt ut aviser. B) Spis ikke lunsj (tenk hvor mange timer i uken jeg sparer på å droppe lunsjen i kantinen, det er undervurdert). C) Ei minst mulig. Og D) En enorm drive! Akkurat nå er jeg riktignok så lei av mine egne formuleringer, men ellers har jeg jo løpt på jobben, så klart!

Noen kaller ham oppdageren, det er sånn han fremstår på TV. Vind i håret under capsen på vei mot et brusende vannfall, traskende gjennom tette bygater i en stålpusset verdensmetropol, eller som en hvilken som helst omflakker i en yrende slum. Han er både forsker og formidler, men først og fremst forsker.

— For meg er filmingen en del av forskningen. Jeg lærer å se vannlandskapene på en ny måte, utenfor bøkene. Dessuten ga filmene meg muligheter til å reise, siden Forskningsrådes konsulenter ikke ville støtte forskningen min. De mente den var enten for ambisiøs, manglet relevans, eller var for lite opptatt av kjønn!

Han ser opp. Hovedretten er servert.

— Så det var forrett vi fikk?

Terje Tvedt

Skal han nevne to grunner til at filmene hans er blitt så populære, må den ene være at han ikke tar folk for å være idioter.

— De penser ikke rundt kjendiser, eller om en manns opplevelser når han går tom for bensin i et fremmed land.

Han hever en finger i været og utbryter oppgitt:

— Narsissisme er ille, men narsissisme når det tilsynelatende handler om verden, er helt uutholdelig!

— For det andre lager jeg filmer som forsøker å fortelle de store fortellingene, som insisterer på at det finnes en offentlighet der ute som higer etter noe mer komplisert. Folk er ikke så banale som redaksjonene forutsetter.

Han rynker pannen, slår pekefingeren i bordet og avslører at fisken på fatet i hvert fall ikke er slappfisk.

— Filmen om Nilen er en protest mot et utålelig verdensbilde, som fremstiller Afrika som et historieløst kontinent der alle land er like og ingenting skjer med mindre den barmhjertige samaritan hjelper dem. Det er på høy tid at det blir laget film om Afrika uten at den hvite mann står i sentrum. En film om Afrika. Rett og slett.

— Bistandsfilmene er et forsøk på å sette kritisk søkelys på dominerende norske verdensbilder og selvbilder, vannfilmene er et forsøk på å fortelle alternative historier om hvorfor verden er som den er.

I fjorårets NRK-dokumentar «De gode bombene», laget i samarbeid med Per Christian Magnus, viste han hvordan Norge bombet Libya med det han kaller bistandsretorikk.

Han er ikke skvetten. Å legge seg ut med Jan Egeland og Jonas Gahr Støre og de store bistandsorganisasjonene har til tider gjort ham venneløs, men han tåler det. Han har en langsiktig plan.

— Det kan koste å være uenig med majoriteten, men vi lever i et liberalt samfunn. Det er viktig å analysere bistanden og bistandssystemet når det viser seg at det verken løser fattigdomsproblemet, eller fremmer norske utenrikspolitiske interesser.

— Så du ga ikke en slant til årets TV-aksjon, da?

— Nei. Det hadde vært fint å kunne gjøre det siden det handlet om vann, men nei. Ideen om at Kirkens Nødhjelp skulle gi en afrikaner vann for all fremtid for 200 kroner, er absurd.

— Enda Kirkens Nødhjelp skulle sikre vann til én million mennesker for all fremtid?

— Hvis det er så enkelt å skaffe vann, hadde det vært gjort for lenge siden. Afrikanere er ikke idioter.

Terje Tvedt

— Er ikke noe bedre enn ingenting?

— Nei, selvsagt ikke. Nå skal alle, fra Hollywood-stjerner til Kirkens Nødhjelp, løse Afrikas vannproblem. Tenk deg en norsk kommune om ti organisasjoner samtidig kom inn og begynte å bore etter vann - det ville blitt det glade kaos. Afrika er i en historisk epoke der statene prøver å etablere seg selv, og så forlanger 1000 NGOer (ikke-statlige organisasjoner) at de skal gjøre som de befaler. I det lange løp er NGO-invasjonen et større problem enn vannet.

Han knipser oppgitt i været som for å illudere hokus-pokus-simsalabim:

— En-to-tre - vann! Må organisasjoner som Kirkens Nødhjelp se på seg selv som trollmenn? Det er effektiv Disney-dramaturgi, men når det dreier seg om virkeligheten, er det ganske enkelt uutholdelig. Så lenge slike myter overmanner nasjonen, vil globaliseringens virkelighet aldri bli forstått.

Studiene hans av norsk utenrikspolitikk og bistand utfordret noen av de mektigste personene i landet.

— Godhetsregimets fremste representanter misbrukte sin opphøyde posisjon til å fortelle uriktige historier om verden og seg selv. Da jeg oppdaget maktspillet de bedrev mens de iscenesatte seg som den barmhjertige samaritan, kunne jeg jo ikke la være å skrive om det, verken av frykt for motstand eller «av hensyn» til dem. Den dagen du begynner å tenke taktisk, går du av som forsker.

Studentene hans forteller om en medrivende foreleser, men også en som blir farlig brysk om en mobil skulle pipe. Og for studenter som lengter etter powerpoint-presentasjoner å skrive av med hjernen avslått, er ikke Terje Tvedt typen. Han er mer talkshow-varianten, men alt henger sammen, heng med. Bare folk er drevet av vitebegjær, stiller han opp. Rekruttere videregående elever til universitetet? Terje Tvedt stiller. Senioruniversitetet i Hardanger? Terje Tvedt stiller.

— Det er vitebegjærlige folk, og det synes jeg er litt artig. Du merker det på atmosfæren, så jeg stiller opp for knapper og glansbilder, men det bør du kanskje ikke skrive, for det er jo veldig mange senioruniversitet i dette landet.

Skarre-r'en til Terje Tvedt er fra Stavanger. Der bodde han sine første leveår. Han vokste opp med en lærer-mor og tre brødre.

— Faren min døde da jeg var ett år. Jeg kan ikke si at jeg savnet en farsskikkelse i oppveksten, senere skjønte jeg mer av hva jeg gikk glipp av. Ting var nå en gang slik de var. Kanskje ville jeg vært bedre til å snekre eller reparere bil om jeg vokste opp med en far, men jeg savnet det ikke. Dessuten er det veldig lite fruktbart å tenke på. Faren min døde fordi han prøvde å redde et annet menneske fra kullosforgiftning om bord i en båt. Det var en fin historie å kunne fortelle.

Tidens elv har rent i tre timer mellom oss. Han ser medfølende ut.

— Mangler du noe nå?

— En uutslettelig historie om vann.

Han blir stille en stund, og svømmer i land i pilegrimsbyen Lourdes, i Sør- Frankrike.

— Hvert år kommer det fire millioner mennesker til denne byen ved foten av Pyreneene. Uhelbredelig syke i lange prosesjoner, mens de synger og venter på å ta stedets hellige vann, ifølge legenden skapt av jomfru Maria. Deres tro på det hellige vannet - som de deler med millioner av hinduer og muslimer, var dypt rørende. Det var miksen av sykdom og ikke noe håp, at de sto der og ventet i timevis for å få disse dråpene - som jeg visste ikke funket.

— Skulle du ønske du var litt religiøs selv, da?

— Nettopp ikke.