Linn Ullmann møter sin far over en båndopptaker, hun skal skrive hans bok om alderdommen. Men det er for sent. Han er blitt for gammel. Samtalene med filmskaper Ingmar Bergman blir fragmentariske, av og til meningsløse. I syv år ligger opptakene der, uten at hun hører på dem.
De uroligeer blitt en sjangeroverskridende roman, på mange måter et portrett av faren — den begavede kunstneren, han som hadde fire hus, to biler, fem koner, én swimmingpool, ni barn og én kino, han som var sykelig opptatt av punktlighet og regler, han som skrev lapper som begynte med Elskade Yngsta Dotter - et portrett av ham, men ikke bare. Av moren, men ikke bare. Et selvportrett, kanskje. En biografi om de urolige, ja. Men det er mer. Helt i begynnelsen av boka beskriver Ullmann en scene fra en av farens filmer. Skuespiller Liv, forfatterens mor, ligger i en seng. Bildet mørkner, så langsomt at den som ser filmen ikke merker det, helt til ansiktet så vidt skimtes på lerretet. Og da skjønner du det: Det er ditt ansikt du ser.
I boka: Farens ansikt, hans person, hans språk, hans uro, viskes ut. Den han har vært, i nærvær og fravær, blir borte i aldringen. Forfatteren veksler mellom en ren transkribering av samtalene dem imellom, satt opp som et filmmanus, og oppvekstskildringer, utlagt i poetisk, lysende prosa. Det er så konkret, så fullstendig blottet for jåleri. For å låne Ullmanns egne ord: Men hva om man vil snakke med vanlig stemme? Ikke for høyt, ikke for lavt, ikke for å overbevise, ikke for å forføre, ikke for å latterliggjøre, ikke for å bevege? Hvilke ord ville han ha valgt da?
Boka er selvironisk, den er leken. Den er full av referanser til film, musikk og litteratur. Den er alvorlig og dypt rørende. Ikke én setning er uten mening. Og når du lukker den, er det naturligvis deg selv du har sett. Denne boka blir stående lenge, som én av de få.