Nummer to i rekken i en trilogi, er ofte mer langtrukken enn nummer en og nummer tre. En går dypere inn i materien og blir bedre kjent med karakterene. Det er også her man bygger opp mot klimakset og konfliktløsningen som kommer i tredje og siste film eller bok. Slik er det også i "The Hunger Games: Catching Fire". Når det endelig begynner å skje noe spennende, er filmen snart over. Men det lover bra for nummer tre.
Historien starter ett år etter at Katniss Everdeen og Peeta Mellark, mot alle odds, vant de 74. årlige dødslekene. Som de ferskeste vinnerne må de ut på turné til de andre distriktene. Mest så de kan roe ned de opprørske gemyttene som har startet å spre seg blant folket utenfor maktsentralen Capitol. Det går ikke helt etter planen, og sjefen selv, Snow, arrangerer en ny dødslek. Denne gangen med kun tidligere vinnere. Planen er å ta livet av dem alle.
Filmen er ikke dårlig selv om den er litt treg i starten. Den kunne ha vært strammere klippet, men historien og karakterene er så interessante atjeg tilgir det til en viss grad.
Fantastiske skuespillere, kostymer og unikt plott som er mørkt og deilig, men som sagt: det tar litt for lang tid før de kommer ordentlig i gang.