Maria Arredondo jakter ikke lenger rikdom og berømmelse. Hun synes at ydmykhet og visdom er bedre og viktigere. Det er det hun synger om på "Det jeg har gitt fra meg". Det hun har gitt fra seg er den strømlinjeformede og radiovennlige popen med engelske tekster som ga henne stor suksess for noen år siden. Hun har funnet veien hjem. Til sine røtter. Hun våger å ta de nødvendige skrittene. Maria synger dialekt, og dermed blottlegger hun seg på en helt annen måte enn før.

Dette modige valget fører selvsagt til at hun kommer nærmere lytteren. Vi hører på det hun synger på en annen måte enn før. Denne snuoperasjonen fungerer skikkelig bra på enkelte låter, Ikke minst på den fengende og stilige "Småsteiner", på den smektende Martin Halla-duetten "Vær hos meg" og på den poppa og stilige "Magnetisme". Refrenget på "Drømmeland" er også veldig bra.

Men her er også noen småkjedelige spor som bringer tankene mot Herborg Kråkevik, slik som på "Min sang" og "Den fineste dagen". Ikke noe galt med Kråkevik og det hun leverer, men av og til kunne man ønske at Maria Arredondo var litt friskere, mer ungdommelig og med noen tøffere arrangementer her og der.

Maria Arredondo synger selvsagt bra hele veien. Hun burde likevel tatt noen flere sjanser, gått litt høyere, brukt litt mer av det vi vet hun kan så godt med den sterke stemmen sin.

Likevel er dette et ålreit album totalt sett. Hun har kommet hjem. Og det kommer helt sikkert bedre plater etter dette når hun får snudd seg skikkelig.