Han maler med brede pensler. Thom Hell skaper et drama som setter dype spor etter seg, og formidler et lass med følelsesladde bevegelser mellom himmel og jord.

Av og til kan det føles som om avstanden mellom den store kjærligheten og døden er skremmende kort. De som har vært gjennom den store og herlige lidenskapen som sterk kjærlighet fører til kan la seg rive med her. De som har følt og trodd at verden skulle rase sammen og bli stilt overfor et meningsløst liv kan også gjøre det.

Thom Hell ermed andre ord ambisiøs her. Det forstår vi allerede på den over sju minutter lange åpneren, "The Smell of Home". Vi er i nærheten av det vi kan kalle progrock med flere temaer i én og samme låt. Og vi får mer av den samme pretensiøse stilen på "Nothing Ever Lasts", som høres ut som en miks av noen av 70-tallsutgivelsene til The Moody Blues og Strawbs. Mye av det musikalske uttrykket ligger der på mange av låtene, pluss de sedvanlige sporene etter Paul McCartney og Dennis Wilson og The Beach Boys.

Her er selvsagt også noen vanlige Hellske popgodbiter som "See Through You" og "How". Og han har tross alt ikke snudd på hælen for å gi oss noe helt nytt og umiskjennelig. Thom Hell er til å kjenne igjen selv om han tøyer strikken og dramaturgien noen steg lengre denne gangen. Det fine er at han ikke er beregnelig med tanke på mest og best mulig kommersiell uttelling. Det kunne ha vært fristende og gjort det for en artist som har gitt ut fem album før dette, og som ennå ikke har toppet VG-lista. Men som burde ha gjort det. Thom Hell har laget det albumet han ville uten tanke på hva som vil selge. Det er ofte slik den beste musikken blir til. Han får til med "She’s Like The Wind" fra filmen Dirty Dancing, med Lissie som gjestevokalist, til å passe inn i dette universet. Helhetlig snakker vi nærmest om ei konseptplate der låtene glirover i hverandre Det fungerer best når du har tid til å lytte på disse 44 minuttene fra begynnelse til slutt. For det er da alle bitene i dette såre og vanskelig puslespillet får den hele og fulle fargen.

På avslutningslåten "At Dawn" slår Thom Hell fast at We see the sun go down at dawn. Når det skjer er det i alle fall slutt. Men det er antagelig ikke det likevel. Heldigvis!

ThomHell.JPG