En skarp, bemerkelsesverdig film så dagens lys i 2007. Filmen het "Juno" og manuset var skrevet av den Oscar-vinnende Diablo Cody (det er et psevdonym, hun har skrevet flere andre filmmanus, pluss tv-serier). "Judo"-manuset var originalt, skarpt, klokt, det beskrev en pur ung kvinne i konflikt med sine egne følelser, med samfunnet, i opposisjon til krav, til tilpassningsevne, til forventning. Diablo Codys manus i pakt med Jason Reitmans nette og kloke regihånd og – ånd, pluss Ellen Pages dypt forstående tolkning av unge Juno, var enestående.

Her har manusforfatteren Diablo Cody og regissøren Jason Reitman igjen slått sammen sine kunstneriske visjoner. Med et, dessverre, svakt, forvirrende og forvirret resultat.

Filmens bærende kraft er den i det ytre suksessrike forfatteren Mavis Gary (Charlize Theron). Hun forlot i sin tid småbyen og dro til Storbyen. Hun har en viss suksess bak seg som ghostwriter av en populær tenåringsserie. Ved filmens åpning er hun på vei ned ad bakke, karrieremessig. Hun drikker for mye, hun lukker seg inne, hun holder ikke avtaler. Og hun er skilt.

Da hun får en faks om at hennes eks-kjæreste fra småbyen har giftet seg og nettopp blitt far, hjemme i deres felles småby, drar hun tilbake til røttene.

Og da, min venn, er det at både henne som person og filmen i seg selv, slår sprekker. Vi makter ikke å tro på hennes mentale tilstand, hennes mentale blindhet. Det er ikke blitt gitt noen signaler om det på forhånd, vi tror ikke på hennes underlige tro, valg, bevegelser. Hun blir en påstand. En stor en. For å gi leseren en pekepinn: Hun tror, blant annet, helt plutselig, at hun og eks-kjæresten er ment for hverandre og at hun skal vinne ham tilbake og at absolutt alt skal bli strålende.

Det er Diablo Codys manus som er altfor løst, for lite sammenbindende, det mangler både dybde og frempek. Og da nytter det svært lite at Jason Reitmans regi er smidig og at Charlize Theron presser sitt talent nesten over grensen for hva manuset tåler.

Men en ting beviser denne filmen: Enhver god regissør må ha et godt manus i bunn for virkelig å lykkes.