Det er ingen blomstermetaforer her i gården. Som tenåringsjente er Caitlin Moran en ”en ape fanget i en rakett; en del av en tidsinnstilt bombe”, og på pikerommet sitter Caitlin og søsteren Caz og forsøker å endre en flik verdenshistorie ved å ta tilbake ordet "fitte" slik de svarte tok tilbake "nigger". Boken veksler mellom skildringer fra Caitlin Morans egen oppvekst i England og kåseriaktige passasjer der hun maner damer til å ta regi over sine okkuperte kropper, og gjøre andre kule, interessante ting i stedet. I Undergrunnen lusker et visst alvor, og sinne: "Ville kvinner bekymret seg halvt i hjel over hvordan de ser ut og hvem som kan ha lyst på dem, hvis det ikke var hovedkriteriene de fremdeles blir bedømt ut fra? Ville vi vært så jævlig opptatt av størrelsen på lårene hvis det var vi, som kjønn, som eide mesteparten av verdens rikdommer, istedenfor mennene?"
Som tidligere musikkjournalist , spaltist i The Times og it-girl på de sosiale medier, har Moran en god del materiale, dvs. historier, å vise til. Verden, slik vi får den presentert her, går fortsatt helt av hektene hva kvinners utseende angår: brasiliansk voksing er forventet av den gjengse kvinne, høye hæler er et 'must' selv om de gir oss de mest uverdige dansekvelder. Men det fins også langt mer originale synspunkter, som at trøstespising er en lidelse som rammer omsorgspersoner, og dermed aldri har fått samme status som for eksempel narkotikaen hos rockemusikere. I det store og det hele, mener Moran, mangler verden høflighet. En som er høflig, er ikke sjåvinistisk. Det første jeg tenker er: Er det ikke litt 90-talls? Å informere folk om at feminister ikke er sinte, mannehatende mennesker av begge kjønn? Vi vet da vel det? Morans slagordlignende passasjer angår meg ikke alltid like mye, jeg blir sittende og døse til dem som fjerne ekko. Det virker som om de har en litt annen tilstand over der i England, etter Morans bilde å dømme. En liten antropologibonus, egentlig: For hver skildring og påstand kan du forsøke å overføre dem til norske forhold. Hvert menneske har vel sin egen feminisme, og hvert land like så.
Mye av det treffer hardt og godt . Med krappe vendinger og dagligdagse, fullt oppdaterte eksempler, gis temaet ny gyldighet. Andre ganger får jeg lyst til å si: Men hvorfor bryr du deg? Gjelder ikke dette bare noen få kvinner, og tenåringer? Og glemmer du ikke cirka en million andre aspekter når du først har begitt deg inn på denne krigsstien?
Men Moran bryr seg . Legger seg oppi andre damers business, roper at vi skal FORENE OSS. Hun sprer om seg med ville påstander, helt uten akademisk rotfeste, og stiller seg opp, midt i jungelen, klar for hogg. Faktisk ber hun om bråk.
Tingen er, og hun vet det , at man mister all styrke når man ler. Det er som å bli kilt, jeg tenker, stopp! Dette kan du ikke gjøre! – men ender opp med le. Høyt. Jeg er nødt til å ringe til noen og holde høytlesning over telefon til vi ler så vi gråter. Det er noe herlig, smittende og varmt over Caitlin Morans humør, og tilnærmingen hun har til sine temaer. "Er du feminist? Hahaha. Selvfølgelig er du det," sier hun bare. (Jeg skulle ønske hun bodde i Norge.)