KRISTIANSAND: – Da jeg 9. oktober i fjor kom på ventelisten for transplantasjon av nye lunger, innså jeg samtidig at jeg var dødssyk. Det er bare pasienter med mindre enn to års forventet levetid som kommer på denne listen, sier Dagny Helen Tanasa.
46-åringen sitter i sofaen i leiligheten på Søm. Tvers over stuegulvet slynger den blanke oksygenslangen seg. På bordet ved siden av henne står det flere apparater som skal åpne luftveiene og rense lungene for slim.
Ektemannen har vist oss inn og kommer med kaffe. En tur på kjøkkenet ville være en for stor kraftanstrengelse for hans lungesyke kone.
– Jeg har bare 17 prosent igjen av normal lungekapasitet, og det blir som å puste gjennom et sugerør, forteller hun.
Lungesykdom
Det har gått 13 år siden 46-åringen fikk stilt diagnosen for den arvelige sykdommen Alfa1-antitrypsinmangel. I 2008 fortalte legen at hun på et eller annet tidspunkt måtte få nye lunger. At det skulle bli nødvendig så raskt, kunne hun ikke forestille seg.– Jeg kan ikke gå fra stua til toalettet uten å slepe med meg oksygenslangen. Jeg er avhengig av flere apparater, og har nesten et helt apotek med tabletter. Tidligere var jeg glad i å trene og danse, men nå er det et slit bare å få på seg klærne.
Dagny Helen Tanasa føler seg fengslet i sin egen kropp.
Isolasjon
Immunforsvaret hennes er fullstendig nedbrutt, og hun må unngå nærkontakt med personer som er forkjølet eller for eksempel har influensa.
En infeksjon kan slå henne fullstendig ut, og gjøre at en transplantasjon må utsettes.
Avhengig av mannen
– Jeg er faktisk takknemlig for at mannen min er arbeidsledig. Uten at han hadde vært hos meg hele tiden, måtte jeg ha flyttet inn på gamlehjem. Det føler jeg meg tross alt litt for ung til, sier 46-åringen.
Andrei Tanasa er bekymret. Han både gruer og gleder seg til den dagen kona får telefon fra Rikshospitalet. Da må de ta med seg den ferdigpakkede kofferten, og komme seg til Oslo i løpet av fire timer.
– Det er tøft å tenke på at 20 prosent dør mens de venter på nye organer, men for selve operasjonen gruer jeg meg ikke. Ingen dør på operasjonsbordet. Og det føles godt å se at andre med samme sykdom har fått et helt nytt liv etterpå. En lungetransplantasjon er ingen helbredelse, men betyr i alle fall at jeg får leve noen flere år, sier hun.
Telefon i lomma
Dagny Helen Tanasa går konstant med mobiltelefon i lomma, og håper at det snart skal bli hennes tur til å få nye lunger. Det gikk en stund før hun forsonte seg med at det var en annens død som kunne gi henne et nytt liv.
– Jeg oppfordrer alle som kan tenke seg å donere organer etter at de dør, til å informere sine nærmeste. Det er nok ikke lett for etterlatte å ta stilling til dette dersom de aldri har snakket om dette på forhånd, sier Dagny Helen Tanasa.
Verver organdonorer
Stiftelsen Organdonasjon har i 16 år arbeidet for å få flere nordmenn til å si ja til å bli donorer.
– De aller fleste er i utgangspunktet positive når de får høre at de ved å donere sine organer etter at de er døde, kan redde liv. Faktisk kan organer fra en person bidra til å redde livet eller bedre livskvaliteten til inntil sju personer, sier daglig leder Hege Lundin Kuhle i stiftelsen.
Donorkort
De som bestemmer seg for å si ja til organdonasjon, kan fylle ut en donorkort og legge dette i lommeboka. Donorkort er tilgjengelig på apotek og legekontor, eller kan lastes ned gratis fra App Store til smarttelefoner.
– Det er viktig å informere den nærmeste familien om at en ønsker å være donor, slik at de kan bekrefte ens siste ønske, sier Hege Lundin Kuhle.
Mange spørsmål
Selv om organdonasjon ikke er noe nytt, er informasjonsbehovet stort. Det er kun personer som dør av hodeskader forårsaket av ulykker, blodpropp eller hjerneblødning som er aktuelle donorer. Videre er det en forutsetning at dødsfallet inntreffer mens pasienten er innlagt på et av landets 28 donorsykehus. Både Sørlandet sykehuset i Arendal og Kristiansand er donorsykehus.
Det er mulig å bruke organer fra både barn og eldre. Den eldste som har transplantert bort ei nyre, var 86 år gammel.