Arbeidsmarkedet er i fundamental endring. Det er ikke oljeprisen, men den teknologiske utviklingen som er den sterkeste driveren. Vi må tilpasse oss en ny tid som byr på andre utfordringer enn dem som har dominert i etterkrigstiden.

Digitaliseringen bidrar til at det blir færre jobber på alle områder som kan automatiseres. Også arbeidstakere med høy utdanning vil bli berørt, som vi nå ser i DnB. Men det er først og fremst jobber uten formelle krav til utdanning som vil bli erstattet av ny teknologi.

Slik var Norge

Forskere ved Frisch-senteret har dokumentert hvordan sysselsettingen blant norske menn i sin beste alder faller, og den faller mest blant dem som har lavest inntekt. I 1992 var det 92 prosent av menn fra høyinntektsfamilier i alderen 29-31 år som jobbet. Det tilsvarende tallet for menn fra lavinntektsfamilier var 90 prosent.

Trond Madsen Foto: Tormod Flem Vegge

Slik var Norge. Høy sysselsetting. Små sosiale forskjeller. I dag er Norge annerledes. For i 2013 var andelen menn i alderen 29-31 år fra høyinntektsfamilier som jobbet 87 prosent, altså fem prosentpoeng lavere enn 20 år tidligere. Det er bekymringsfullt i seg selv. Men tallene for menn fra lavinntektsfamilier er dramatiske: Her falt andelen sysselsatte til 78 prosent — et fall på hele 12 prosentpoeng.

Det å stå utenfor arbeidslivet er altså blitt mer arvelig.

I denne virkeligheten har vi altså fått vite at Norges største bank, som i 2014 hadde et overskudd på 20 milliarder kroner, har besluttet å kutte 600 jobber. Jobbene som forsvinner er høyst sannsynlig godt kvalifiserte medarbeidere som inntil nylig er blitt definert som ett av bankens konkurransefortrinn. Nå trengs de ikke lenger. Vi kunder foretrekker digitale løsninger som er raskere, enklere, bedre og billigere.

Må finne en annen vei

Lavere lønninger og lavere kostnader for banken er neppe nok til å få oss som kunder til å foretrekke de gamle løsninger. Vi må finne en annen vei enn bare å være opptatt av kostnadene.

Over tid har vi sett en åpenbar utvikling med en sterkere todeling av arbeidslivet. Etterspørselen etter folk med høy kompetanse er større enn tilbudet av arbeidskraft. Men blant dem med lav kompetanse, er det kamp om jobbene. Unge kan rammes ekstra hardt, fordi erfaring er en viktig del av oppskriften på «høy kompetanse». De yngste har ikke erfaring. Og dermed risikerer vi at det blir stadig flere unge som ikke får fotfeste i arbeidsmarkedet. I 2014 var det 71.000 mennesker i alderen 15-29 år som verken var under utdanning eller i arbeid. Forblir disse utenfor, blir de passive trygdemottakere resten av livet.

I dag har vi et system som gir dem som står utenfor arbeidslivet klare incitamenter til å skaffe seg en diagnose. Lykkes man å overbevise NAV om at man har en diagnose som tilsier nedsatt arbeidsevne, får man arbeidsavklaringspenger. Med arbeidsavklaringspenger er man bedre rustet enn om man er arbeidsledig eller sosialhjelpsmottaker.

Nav betaler en masse

Resultatet kan leses i statistikkene: Et økende antall blir definert som «for syke» til å være i jobb, til tross for at andre statistikker forteller oss at folkehelsen blir stadig bedre og vi lever stadig lenger. Dermed blir det slik, som seniorforsker Simen Markussen ved Frischsenteret har påpekt, at «NAV betaler en masse folk for å gjøre ingenting».

Hans forslag er å etablere en ordning med «tilpasset arbeid» i kommunene. For kommunene har mange uløste oppgaver. Mange av dem som i dag står utenfor arbeidslivet kan noe kommunene trenger. Som regnskap, matlaging, snekring, miljøarbeid, barnehager. Og det er også mange uløste oppgaver som ikke har spesifikke kvalifikasjonskrav. I stedet for å betale folk for å ikke gjøre noe, kunne vi betale dem det samme for å gjøre litt.

Det burde være en grei deal: faller du utenfor arbeidslivet, må du være villig til å stille opp i den grad du kan. Motytelsen må være at vi som samfunn har jobb å tilby. Et tilbud om tilpasset jobb som alternativ til passiv NAV-støtte, vil ganske sikkert stimulere flere til å finne seg en ordinær jobb. Samtidig vil de som ikke lykkes med å skaffe seg jobb på egenhånd, få oppleve at det er bruk for dem. At de er etterspurte og nyttige.

Utenforskap i arbeidslivet

Kanskje er ikke alle like produktive, men produktiviteten i samfunnet ville likevel øke. For alternativet er jo å betale de samme menneskene for å gjøre ingenting. Derfor er det lønnsomt for samfunnet og verdifullt for den enkelte.

Dette forslaget løser ikke alle utfordringer knyttet til utenforskap i arbeidslivet. Men det kan løse noen. Og vi vet at det vi har gjort til nå ikke har vært nok.

Derfor må alle vi som vil slå ring om velferdssamfunnet, tenke nytt. Utfordringene er annerledes enn på 60- og 70-tallet. Problemene som skal løses er nye. Nye problemer krever nye løsninger. Og uten endringer klarer vi aldri å bevare det systemet som har gjort vår samfunnsmodell unik. Den er fortsatt verdt å kjempe for!