Landsmøter er de politiske partienes vekkelsesmøter. Da samles menigheten. I et valgår har møtene en ekstra dimensjon. Det gjelder å finne godfølelsen før valgkampen starter. Troppene skal sveises sammen og inspireres før de sendes på stemmefiske.

I helgen sparkes landsmøtesesongen i gang. Sosialistisk Venstreparti er først ut. I løpet av de kommende to månedene følger de andre etter. Mens de rødgrønne regjeringspartiene har et overordnet mål om fornyet tillit ved valget i september, er det ingen felles strategi på borgerlig side. Alle forsøk på alliansebygging har strandet. Her er det alles kamp mot alle – og årets valgkamp kan for et par av partilederne bli en siste sjanse til å vise at de duger.

Erna Solberg har mye å bevise. Da hun overtok ledervervet i Høyre etter Jan Petersen for snart fem år siden ble hun mottatt med ovasjoner på landsmøtet i Oslo. Hun var redningskvinnen som skulle føre Høyre til nye høyder. Den gang var Høyre i regjering, og Solberg en av Bondevik II-regjeringens mest markante statsråder.

Solberg har ikke vært i nærheten av å leve opp til de skyhøye forventningene som ble stilt til henne. I stedet har hun pådratt seg et taperstempel. I 2005 ledet hun Høyre til et historisk dårlig valgresultat med 14,1 prosent av stemmene. Høyre måtte forlate regjeringskontorene, og Solberg opplevde også det forsmedelige at Fremskrittspartiet detroniserte Høyre som det største borgerlige partiet på Stortinget.

I inneværende stortingsperiode har Høyre vandret i skyggenes dal. Frp har fortsatt å stjele overskriftene og ligger milevis foran Høyre på alle meningsmålinger. Livet er heller ikke blitt lettere for Solberg og Høyre ved at Arbeiderpartiet har utpekt Fremskrittspartiet som den politiske hovedmotstanderen. Høyre spiller svært ofte statistens rolle. Valget til høsten kan bli Solbergs siste mulighet til å vise at hun evner å løfte Høyre ut av hengemyra.

Det er ikke bare som samlende figur i Høyre at Solberg har slitt. Hennes store politiske prosjekt om bred borgerlig samling har hun heller ikke klart å realisere. Å bygge bro mellom sentrum og Frp har vist seg å være en uoverkommelig oppgave.

Venstre-leder Lars Sponheim gjør det ekstra vanskelig for Solberg. Ikke bare torpederer han et borgerlig alternativ hvor Frp er med, han gravlegger også en mindretallsregjering med Høyre, KrF og Venstre så lenge Høyre ikke vil stenge døren helt for et samarbeid med Frp. En kan saktens spørre hva Solberg skal med politiske fiender når hun har venner som Sponheim.

Dagfinn Høybråten har det heller ikke lett. Da han ble partileder etter Valgerd Svarstad Haugland vinteren 2004, proklamerte han at målet var å stabilisere KrF rundt 10 prosent oppslutning. Under landsmøtet i Tønsberg våren 2005 forkynte han hvordan det skulle skje. KrF ville søke tilbake til røttene, til tro og moral og åndelige verdier.

Første nedtur for KrF og Høybråten kom allerede under stortingsvalget i 2005. Resultatet ble fattige 6,8 prosent av stemmene. Høybråten forklarte det dårlige valget med regjeringsslitasje etter fire år i Bondevik II. Men KrF har heller ikke klart å heve seg i opposisjon.

Høybråten har flere ganger fått påpakning fra partifeller for at KrF fremstår som moralistisk under hans ledelse, og at det støter velgere bort. En annen mulig forklaring på partiets vedvarende motgang, er at Frp er på stemmefiske i samme farvann, og det kan se ut til at Frps budskap treffer kristne velgere bedre enn KrFs. Et Frp Høybråten for øvrig er nesten like kontant avvisende til som det Sponheim og Venstre er.

For tre år siden ga Carl I. Hagen seg etter 28 år som partiformann i Frp og overlot sjefsstolen til Siv Jensen. Hagens siste valg som partiformann ble en gedigen suksess for Frp. Partiet fikk 22,1 prosent av stemmene og ble størst på borgerlig side i Stortinget. I denne stortingsperioden har Frp hele veien kjempet med Arbeiderpartiet på meningsmålingene om å være landets største parti.

Carl I. Hagen klarte aldri å bringe Frp i regjeringsposisjon. Spørsmålet er om Siv Jensen kan lykkes i det læremesteren ikke oppnådde. Hvis hun da vil. For Frp trives åpenbart med å være i evig politisk pubertet. I alle fall er noen av Jensens utspill av en slik karakter at hun får alle som drømmer om bred borgerlig samling til å bråvåkne. Det hender at Frp fremstår like ekstremt som ekstremistene partiet stadig advarer mot. Og mangelen på kompromissvilje i Frp virker som en rød klut på KrF og Venstre. Med i bildet hører også at det er uaktuelt for Frp å støtte en borgerlig regjering partiet ikke er med i.

Foran vårens landsmøter er det mest interessante om de borgerlige partiene fortsatt satser på en alle-mot-alle-kamp fram mot valget – eller som de vil forsøke samarbeidslinjen. Så langt har de brukt kreftene i opposisjon på å blankpusse partiprofilen. Uten at velgerne er blitt nevneverdig imponert – hvis vi da ser bort fra Frp.

De rødgrønne burde ha vært en ønskemotstander for et samlet borgerlig lag – og det hadde også vært spennende om velgerne hadde blitt stilt overfor et konkret alternativ til den rødgrønne alliansen. Slik situasjonen er nå, er det umulig å forutse hva en eventuell borgerlig valgseier vil innebære. Men forblir frontene like steile, er borgerlig triumf ingen garanti for en borgerlig regjering.

Erna Solberg omtalte før valget i 2005 Ap, SV og Senterpartiet som kaoskameratene og mente regjeringsalternativet ikke hadde livets rett. Om det var kaos hos de rødgrønne den gang, slik Solberg påsto, hvordan vil hun da beskrive rotet i den borgerlige leir bare et halvt år før årets valg?