— Jeg er faktisk en riktig nerd. Giordano Bellincampi (50) hever øyenbrynene, og det ligger oppriktig ettertrykk bak ordene.
KSOs dansk- italienske sjefdirigent sitter i Kildens foajé og snakker om seg selv. Han er innom på ett av sine minst seks årlige besøk i orkesteret han har dirigert siden sommeren 2013. Nå har han nettopp blitt spurt hva han slår i hjel tiden med på hotellrommet om kveldene, og det er altså finlesing av noter og partiturer som er svaret.
Med 250 reisedøgn i året er det lett å se for seg en viss grad av fritidsproblemer. Bellincampi har siden midten av nittitallet i økende grad opptrådt som gjestedirigent over hele verden. Men mest tid bruker han på sine faste jobber som sjefdirigent for både KSO, Symfoniorkesteret i Duisburg og til våren også ved Aucklands filharmoniske orkester på New Zealand. Han underviser også i direksjon ved Musikkonservatoriet i København.
— Jeg har alltid med meg mine venner som Beethoven og Brahms når jeg er på reise. Det er partiturer som fyller mesteparten av denne, forteller dirigenten og klapper på trillekofferten.
Dongerinekt
Giordano Bellincampi oppfyller de fleste forventningene til hvordan en reisende i klassisk musikk skal være. Hvorvidt dressen og vesten er av beste eller nest beste snitt er ikke undertegnede kvalifisert til å mene noe om, men framtoningen er overbevisende. Når han feier gjennom Kildens korridorer, ligger duften av etterbarberingsvann i kjølvannet, og det nynnes. Det dreier seg trolig om deler av nyttårskonserten han dirigerer i Kilden denne uka.
— Går du noen gang i dongeri?- Hva?
— Dongeri. Slik som dette (peker på min egen bukse).
— Aldri. Jeg kan huske at min mor forsøkte å kjøpe en cowboybukse til meg da jeg var åtte- ni år. Fram til da hadde jeg gått i knebukser og lange strømper. Knebukser var del av skoleuniformen, forteller Bellincampi. Familien skal ha tilhørt middelklassen i Roma.
— Ja, kanskje også den lavere delen av middelklassen. Min bestefar var bonde og holdt høns, sier han.
Forble dansk
Giordano var 11 år gammel da han flyttet med sin mor og sin søster til København.
— Mor var den første i familien med universitetsutdannelse, og nå hadde hun fått jobb som italiensklærer ved Universitetet i København. Hun hadde også en dansk kjæreste, forteller han.
Seks- sju år senere flyttet moren og søsteren tilbake til Italia, men den da 17- 18 år gamle Bellincampi valgte å forbli dansk.
— Da hadde jeg begynt å tenke på å bli musiker, og jeg hadde ikke tilknytning til et musikalsk miljø i Roma. Det hadde jeg derimot i København, hvor jeg spilte riktig mye trombone, sier Bellincampi. Det første orkesteret han stiftet selv, var et dixiejazzensemble som spilte til fester og dans.
Trommegutten
— Hvordan ble du først interessert i klassisk musikk?
— Da jeg var 4- 5 år gammel, pleide min bestefar å ta meg med for å se på vaktskiftet foran presidentpalasset, og jeg ble hurtig fascinert av lyden av et stort orkester. Som gutt var jeg ikke så interessert i å leke soldat og røver. I stedet spilte jeg mye på en liten tromme jeg fikk som femåring. Siden fikk jeg også en fløyte.
— Til glede for omgivelsene, vil jeg tro?
— Selvsagt. Jeg spilte mye til plater.
— Rock?
— Nei, utbryter Bellincampi leende.
Gymnaskjæresten
Som ung københavner begynte han utdanning på Det kongelige danske musikkakademi, hvor han studerte både trombonespill og direksjon. Han har hatt fast jobb som trombonist både ved Det Kongelige Kapel og ved Symfoniorkesteret i Trondheim.Men det var altså dirigent notenerden til slutt måtte bli, og i 1994 debuterte han på podiet foran Odenses symfoniorkester.
Da hadde han forlengst rukket å gifte seg med kjæresten fra gymnasietiden. Han var 23 år gammel da han ble viet til Pia Vibe Rantzau Petersen i 1988, og samme år ble eldstedatteren Julie født. Casper kom i 1991 og Louise i 1995. I tillegg har ekteparet underveis overtatt omsorgen for to av barna til konas bror, etter at deres mor døde.
Nå er barna voksne, men fremdeles samles storfamilien til det som betegnes som «hellige søndagsmiddager». Det skjer når far fra tid til annen er hjemom i helgene.
— Jeg drar ofte rett fra flyplassen til matmarkedet før jeg kommer hjem, sier Bellincampi. Han skal være like glad i å komponere retter av italiensk bondekost som han er i å dirigere operaer fra hjemlandet. Han skal også være omtrent like dyktig til begge deler.
— Hvordan beholder du et formodentlig godt ekteskap når du samtidig er så mye borte?
— Jeg har for det første en fantastisk tålmodig kone, og det hjelper nok også at vi har kjent hverandre meget lenge. Hun har hele tiden visst hvor mye musikken fyller mitt liv. På en måte gjør det oss jo også godt at vi er mye borte fra hverandre. Da er vi riktig motiverte når vi først treffes igjen. Men da barna var små var det riktig hardt for henne. Særlig vanskelig er det jo hvis man skal være i arbeid samtidig som man har ansvaret for små barn, men dette har hun ikke alltid behøvd. Det kommer av at det å være dirigent jo er ganske godt betalt. På den måten har vi vært privilegerte, sier han.
Farfar
16. oktober fylte Bellincampi 50, og han var som så ofte før bortreist på dagen. Fra podiet i Kildens konsertsal skulle han akkurat til å ta imot applaus og motta blomster.— Jeg ble veldig glad og rørt da de som kom med blomstene viste seg å være min kone og fire av mine barn. Det var en overraskelse hun hadde stelt i stand, og vi hadde middag sammen etterpå. Klart det er flott når de vil bruke en hel dag på å reise opp hit for å feire fødselsdagen min, sier han.
Til sommeren kan han for øvrig allerede smykke seg med tittelen farfar, noe han er meget fornøyd med.
— Hva hadde du vært om du ikke var dirigent?
— Det kan lyde arrogant, men jeg tror at jeg kunne lest til de fleste akademiske utdannelser innenfor humanistiske fag. Det gjelder også økonomi og jus, men ikke fysikk, kjemi og biologi, sier dirigenten.
Et orkester med vilje
Ute på kaia ved Kilden fyker snøen på tvers i laber bris.
— Hvorfor takket du egentlig ja til jobben som dirigent her?
— Det er et orkester som vil vokse og forbedre seg, og jeg merket energien og potensialet da jeg gjestedirigerte her. Det er altfor mange kulturinstitusjoner hvor man lengter tilbake til tiden som var. Her er det omvendt. Man merker hvordan man ser med glede på fremtiden, og rammen rundt gjør det ikke mindre interessant. Kilden har virkelig en enestående god konsertsal, sier Bellincampi.
Han er glad i det som kalles orkesterbygging, og liker å jobbe over lange perioder med et orkester. Å øke publikummet til klassiske konserter har også vært en av KSOs målsetninger de siste årene:— Jeg synes det er fint at publikum er såpass stort som det er, for Kristiansand er jo ganske smått. Diskusjonen om bredde i publikum synes jeg også er interessant. Det har de siste ti- femten årene vært en tendens til at kulturinstitusjoner pakker inn ting og påstår at det er «til alle». Men deler av programmet vårt må også være for dem som er vant til å gå på klassiske symfonier, sier Bellincampi.
Grått hår, men hva så?
Han er på vakt mot det han mener er en tendens til å se ned på det publikum man faktisk har.
— De sier at «gjennomsnittsalderen er for høy», men det trenger da ikke være noe problem. Du ser utover radene og ser masse grått hår, men hva så? Det kommer jo nye til, og det er ikke slik at de dør ut. Alle tilbud kan ikke være for alle mennesker, slår han fast og illustrerer poenget med en historie om da han selv oppsøkte feil konsert.
— For noen år siden kjøpte jeg billett til en konsert med Michael Jackson, for jeg ville finne ut hvordan det var. Jeg hadde hørselsbeskyttelse, men etter 30 minutter var jeg simpelthen nødt til å gå. Jeg ble fysisk uvel av å være der. Det var slik en larm! Men jeg kunne samtidig fornemme at kvaliteten var høy. Det var bare ikke noe for meg, på samme måte som en innadvendt Sibelius ikke er noe for andre.
Egen stil?
— Du drar verden rundt og står ofte foran høyt utdannede musikere som du aldri har møtt før. Hvordan overbeviser du dem om at det faktisk er deg som vet best hvordan stykket skal spilles?
— Det vet jeg jo ikke. Det er to sider av dette. Jeg og musikerne har ulike funksjoner. De kan på sin side spille sine instrumenter langt bedre enn jeg kan, men de trenger en dirigent som kan gjøre det mulig for dem å spille slik at det henger sammen. Den andre delen handler om hvordan vi spiller stykket, og jeg prøver å være tydelig på hva som var komponistens hensikter da han skrev det. Dette er ting jeg kan bruke lang tid på å finne ut av på internett, sier Bellincampi.
— Har du en egen stil? Er det mulig å høre at det er deg som har dirigert?- Det håper jeg ikke. Jeg har noen ganger «hørt meg selv», og det er jeg ikke rett glad for.
— Da du dirigerte Beethovens 7. symfoni, gikk for eksempel andre sats litt fortere enn den pleier. Det låt litt mindre trist enn vanlig.
— Hvordan vet du at den skal være trist? Beethoven skrev i partituret at den skal gå i den relativt hurtige allegretto, og han oppgir et metronomtall på 76. Men jeg vet at noen av mine kolleger liker å gjøre ting på en annen måte, sier Bellincampi.
Fotballitaliener
Samtalen nærmer seg slutten, og Il Maestro skal snart trekke trillekofferten med partiturer ut i snøen for å oppsøke fiskesuppa på en restaurant i nærheten.
Deretter blir det hotellrommet og kanskje litt fotball på tv hvis notene ikke frister.
— Som italiener er jeg jo interessert i fotball, så det hender jeg kikker på en Champions League- kamp, sier Bellincampi, som selv spilte ballfordeler på midtbanen i unge år.- Favorittlag?
— Det er jo FC København.
— Ikke noe italiensk lag?
— Der er det Inter Milan, men jeg er ikke sikker på hvorfor. De vant kanskje mye da jeg var liten. Men jeg ser lite italiensk fotball, for det er ikke så morsomt. Da heller Premier League og La Liga i Spania.
— Har du blitt kjent med Kristiansand?
— Ja, jeg kan gjerne gå turer på halvannen time. Jeg har vært litt i hva er det det heter: Bane....
— Baneheia.
— Ja, der er det riktig fint. Men jeg går altså ikke på ski!
Åtte kjappe til Giordano Bellincampi:
Hvordan er din drømmehelg?
— Helg? Det vet jeg ikke hva er. Jeg dirigerer alltid i weekenden, så en drømmehelg er når jeg er på jobb.
Hvordan bruker du sosiale medier?
— Du mener Facebook og Twitter? Ikke!
Hva slags middag lager du til dine venner?
— Italiensk bondekost. Bønner eller linser. Kanskje pasta. Eller lam.
Din siste kulturopplevelse?
— Sist lørdag. Da så jeg Bertolt Brechts «Puntila» på Det Kongelige Teater i København. Det var riktig godt.
Hva er det verste med det norske samfunnet?
— Hmm. Det er skremmende at det er så meget dyrere her enn andre steder å spise et stykke pizza og drikke et glass rødvin.
Hva er din mest irriterende side?
— Stedighet.
Hva er din beste egenskap?
— At jeg er en reflekterende type.