La meg komme med en oppfordring til partiene og politikerne som i disse dager slåss om den siste rest av oppmerksomhet hos et utslitt og totalt utkjedet publikum: Bruk de siste dagene før valget til å snakke om de virkelige viktige tingene. Hvilke saker er det som avgjør om Norge er et godt samfunn, ikke neste år eller om to år, men om ti og tjue år? Hvordan skal Norge ha råd og vilje til å bære oppe en voksende velferdsstat, med alle forventninger og forpliktelser det medfører? Hva skal vi leve av, og hva skal sikre velferden etter at vi har pumpet opp oljen? Hva må vi gjøre de nærmeste årene for å komme dit vi ønsker? Hvilken forskning må til? Hvilken kompetanse trengs, og hvilke bedrifter må vi utvikle de neste årene?

Dette er eksempel på spørsmål som overhodet ikke er blitt berørt i denne valgkampen. I stedet er vi teppebombet med problemstillinger som på en overtydelig måte demonstrerer at vi er en nasjon uten de store utfordringene for øyeblikket. Formuesskatt, innvandring, «avkristning» av Norge, ekteskapslov, nynorsk i skolen, Jens eller Jensen, aktiv dødshjelp, hvorvidt vi skal bruke 10 eller 20 milliarder kroner mer enn handlingsregelen tillater og statsstøtte til kunstnere. Slike saker er blitt satt på spissen, utværet og debattert på tomgang i ukevis. Debattene dreier seg om gradsforskjeller av alt mulig. Graden av velferd, graden av helsestell, eldreomsorg eller varme på maten ungene skal få i skolen. De små tankene tar overhånd når makspris i SFO blir en viktig sak i valgkampen.

Vi har vært vitne til politikere som forstørrer forskjellene mellom partiene i ren frykt for å bli utydelige. Vi har observert timelange utspørringer som nesten utelukkende har dreiet seg rundt hvem som vil snakke med hvem, hvem som klarest kan ta avstand fra hverandre – det berømte spillet. Hvordan plan a, b og c arter seg i politikernes hoder er gjort til gjenstand for rein gneldring fra medienes representanter, folk jeg personlig hadde ventet mer av. Det kastes terninger om politikernes prestasjoner, og det skal alltid kåres en umiddelbar vinner av debattene.

Denne uken toppet alt seg med at den presumptivt seriøse organisasjonen Flyktningehjelpen ga terningkast til partienes flyktningepolitikk (sic!). Lærdommen i denne valgkampen er at dersom du ikke kan formulere et politisk budskap på to setninger, av maksimalt syv sekunders varighet – og som selv gullfisker forstår – er det ikke verdt å ytre seg. Da sparer du heller alt til dine politiske memoarer.

Hva skyldes så aversjonen mot å snakke om saker som virkelig teller, saker som er avgjørende for samfunnsutviklingen på lang sikt? Er det mangel på visjoner, politisk mot eller evnen til å gjennomføre politiske tankerekker av en viss varighet? Eller er det dagsordenen de er fanget i, politikerne, den dagsorden de ikke setter selv, men som mediene avgjør?

Da Jens Stoltenberg besøkte den liberale tenkesmien Civitas frokostmøte sist uke og holdt innlegg, innledet han med å si: «Nå skal jeg gjøre det motsatte av det jeg har øvd meg på å gjøre i valgkampen. For jeg har øvd meg utrolig på å si noe forholdsvis meningsfylt på fem sekunder, syv sekunder – og i lange innlegg på 15 sekunder.» Deretter snakket statsministeren uavbrutt i over en time om makroøkonomiske forhold, finanskrisen og den norske velferdsmodellen, temaer som Stoltenberg behersker bedre enn de fleste.

Jeg skulle ønske jeg var der, men må ta til takke med en oppjaget Stoltenberg som på inn og utpust leverer korte slagord jeg har hørt før. I likhet med andre politikere. Til alle som kan tenke seg resonnementer lengre enn fem sekunder, har jeg et lite tips: Civita legger ut videoer av de politiske foredragene i valgkampen på hjemmesiden og på YouTube.

Vel, Stoltenberg og resten av kobbelet politikere har for lengst gitt etter for det faktum at det er redaktørene og journalistene som regisserer valgkampen. Valgkamp er hva vi leser, ser og hører om i mediene. Det er der den foregår. Er du ikke i mediene, driver du heller ikke valgkamp. Gjør du det ikke på medienes premisser, får du ikke delta. Er det derfor valgkampen er blitt grunn og forutsigbar?

En debatt som NRK og Aftenposten arrangerte på Litteraturhuset i Oslo denne uken satte lyset på det jeg her er opptatt av. Tittelen var «Temaene som forsvant i valgkampen». Da Trond Nordby, professor i statsvitenskap, tok ordet og avslørte hvilken sak han savner i årets valgkamp, sa han: «Subsidiert rødvin til alle fraskilte menn over 60».

Ironien var myntet på det han kaller en sakliggjøring av politikken. Den mediestyrte forenklingen, og at fokus på konkrete saker har overtatt for den helhetlige debatten som kunne fått fram ideologiske skillelinjer.

Oppslutningen om politikk og valg har vært synkende i Norge. Hva er årsakene? Undervurderes publikum av medier og politikere? Har vi det for godt, er vi en nasjon av bortskjemte? Er politikk redusert til kjekling om enkeltsaker som ikke setter historiske spor etter seg? Enkeltsaker kan forbedre livene våre, men er det alt valg skal handle om? Jeg etterlyser de store tankene, visjonene for Norge. Evnen til å være i forkant av utviklingen og de utfordringene landet utvilsomt har – og vil få.