Strengt tatt har ikke Mehmet Gezen noe i denne historien å gjøre. Ikke er han gud, ikke er han historisk — han er ikke engang død. Men han og familien hans går nå her, midt i et par-tre tusen år gamle ruiner i det vestlige Tyrkia. Far Metmet forteller til sine sønner, han peker og småspringer og smiler til sin hustru. - Dette området er forandret siden jeg var her sist, sier han og slår ut med armene.- Da var det ikke gravd fram så mye!DET ER BLITT 44 ÅR siden sist. Da hadde guttungen Mehmet i årevis sprunget over haugene og lekt mellom steinene som fortalte historier han ikke kjente. Så, i året 1963, visste han mer. Han var kulturbevisst og nyutdannet lærer som spilte pedagogisk teater for lokalbefolkningen i det lille amfiteateret som dels er restaurert, dels stikker stykkevis opp fra marken som forsteinede trær. Han var Tannlegen i Troja, han tok en rolle i folkeopplysningens og tannhelsens edle tjeneste før yrkeslivet tok ham for alvor og sendte ham til undervisning langt borte.Nå har han hentet sine sønner tilbake. Bort fra millionbyen Istanbul, til sine røtter. Og til en av Tyrkias store attraksjoner med UNESCOs verdensarvstempel som kvalitetsgaranti. Det var på ingen måte opplagt at det skulle gå slik, at det lille stedet Hisarlik skulle trekke til seg 500.000 turister hvert eneste år, turister som ruller inn i luftkjølte busser og guides på all verdens store språk. EVENTYRET OM TROJA var det jo ingen som trodde på. De trodde ikke engang at Homer hadde eksistert, i alle fall ikke at han var selve mannen bak to av antikkens største fortellinger - Odysseen og Iliaden. De som lot tvilen komme den store dikter til gode, var i alle fall sikre på akkurat det; at han var dikter i betydningen løgnhals. At Odyssevs var en fantasifigur, at Akilles var et påfunn, at Helena og Afrodite var mytologiske skikkelser skapt for datidens fortellere og fremtidens Disney-konsern og Hollywood-drømmere.Med andre ord: At historien om festningsbyen Troja og grekernes ti år lange beleiring av byen var det rene tankespinn. MEN SÅ FINNES DET alltid noen glade amatører, noen galninger som ikke lar seg stanse av fornuften. Noen med så vanvittige ideer at de skriver seg inn i historien. Entusiaster som i slektskap med Skrue McDuck, Thor Heyerdahl og Indiana Jones tror det finnes kjerner av sannhet inni de mest usannsynlige eventyr. Selv i denne historien om kjærlighet, hevn og død - historien om Troja som i all brutal forkortelse kan gjengis slik:Den greske helten Odyssevs og hans venner er på hevntokt i Tyrkia for å hente tilbake Helena, den vakre konen til kongen av Sparta. Hun er kidnappet av den trojanske prins. Grekerne og tyrkere ble ikke enige, og kjempet i ti år før Odyssevs fikk sin geniale idé: Han bygget en gigantisk trehest, skjulte sine soldater inni hesten, fikk lurt den inn i byen og angrep Troja innenfra.HVOR DET FAKTISKE stanset og fantasien begynte, visste nok ikke engang den tyskamerikanske Henrich Schliemann (1822-1890). Om Homer virkelig skrev sine epos, visste han heller ikke. Og slett ikke om det noen gang ble bygget en trehest her for 3250 år siden. Men hobbyarkeologen hadde forlest seg på klassisk litteratur og var overbevist om at Troja hadde eksistert. Han var skråsikker på at Troja var en historisk by, at det ble kjempet i årevis om denne byen, og at det var mektige kongedømmer som slåss. Kort sagt: Han stolte på historiene som var fortalt.Han håpet på mer: Der det var konger, var det sannsynligvis skatter. Videre: Der det var skatter, kom skattejegere.Altså: Schliemann ville være først. HVA HAN FANT? Han fant i alle fall Troja. Mer enn ett Troja, faktisk, han fant ni byer som var bygget oppå og rundt hverandre og levde i en slags stafett mellom kriger og katastrofer gjennom 3500 år fram til de siste sporene forsvant under jord og gras for om lag 1500 år siden. At han nesten ødela tre-fire av byene i sin iver etter å grave seg fram til rikdom og berømmelse, får så være. At han ikke visste forskjellen på Troja I og Troja IX, er kanskje til en slags vanære. Men han er likevel mannen som fant byen der andre bare så humpete ødemark på høydene vest i Tyrkia, nær det smale Dardanell-stredet som skiller Europa fra Asia og var strategisk viktig både for den som ville forsvare, og den som ville gå til angrep. Og nå?ARKEOLOGENE graver fortsatt, ledet av tunge tyske institusjoner og sponset av mektige tyske industrikonsern. De er opptatt av bronsealderfunn, av spor etter mykensk kultur, gresk mytologi og romersk arkitektur. De sporer branner og jordskjelv, leter etter detaljer og lange linjer i 3500 års historie. Turistene rusler rundt under hvite parasoller. De videofilmer seg selv foran murer og trapper, brønner og tempelrester fra 35 århundrer mens de egentlig bare er opptatt av noe som kanskje skjedde i et lite tiår; en blodig historie om skjønnhet, kjærlighet, hevn og en hest av tre. MEHMET GEZEN går rundt sammen med sin hustru Sevina og sine sønner Gerkay og Goglar. Han peker og forteller, han smiler, han svetter i varmen og skulle gitt mye for noen liter flaskevann der han guider i sin egen historie. Og skattejeger Heinrich Schliemann? Han fant sin skatt, selvfølgelig, kongelig gull som fagfolket daterte drøyt 4000 år tilbake i tid. Om han ble lykkelig? Ingen vet. Men dette vet vi: I mange år var skatten borte, før den dukket opp i Pusjkin-museet i Moskva etter andre verdenskrig. Striden om Trojas historie er på ingen måte slutt. Nå handler den om hvem som skal eie Trojas gull.Tekst: Tarald AanoStavanger Aftenblad/Fædrelandsvennen